Søk i praksisbasen

UNE la til grunn at klagerens hovedhensikt med å inngå relasjonen til referansepersonen var å få oppholdsrett etter EØS-reglene. UNE vektla blant annet klagerens manglende kunnskap om referansen.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdstillatelse fordi ekteskapet ble ansett å være inngått i hovedsak for å gi klageren et oppholdsgrunnlag i Norge. Oppholdshensikten var så fremtredende at adgangen til å nekte oppholdstillatelse ble benyttet ("kan-skjønnet").

UNE var ikke enig med UDI i at søknaden kunne avslås med henvisning til at ekteskapet mellom klageren og referansen i Norge var et såkalt omgåelsesekteskap etter utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Under enhver omstendighet var det heller ikke grunnlag for å avslå etter "kan"- skjønnet. Søknaden ble likevel avslått fordi vilkårene for underhold ikke var oppfylt.

Klageren fikk familiegjenforening med ektefelle i Norge. UNE var ikke enig med UDI om at det var mest sannsynlig at klagerens hovedformål med ekteskapet var å skaffe seg grunnlag for opphold i Norge (omgåelsesekteskap). UNE vektla at partene bodde sammen i lengre perioder før frieriet og ekteskapsinngåelsen, og etter at de ble gift i Norge. Klageren hadde også oppholdstillatelse i et annet europeisk land da han fridde.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring fordi det var sannsynlig at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen var å få oppholdstillatelse i Norge (omgåelsesekteskap).

Klageren ble innvilget oppholdstillatelse i familieinnvandring med ektefelle. Ekteskapet ble ikke ansett som et omgåelsesekteskap.

Omgjøring etter anmodning fra Sivilombudsmannen. Flertallet kom til at det ikke var et omgåelsesekteskap. Mindretallet mente det var omgåelse, men at adgangen til å nekte ikke skulle benyttes (kan-skjønnet). Mindretallet viste til at partene hadde fått et barn sammen, fire år etter at de var gift, og mente at dette var en klar indikasjon på at ekteskapet var ment å være en realitet - også fra begynnelsen av. Utvisningsvedtaket ble omgjort av NL i eget vedtak samme dag.

Klageren fikk ikke fornyet sin oppholdstillatelse i Norge fordi det var klar sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet var inngått i hovedsak for å gi klageren et oppholdsgrunnlag i Norge (omgåelsesekteskap). Oppholdshensikten var så fremtredende at adgangen til å nekte oppholdstillatelse ble benyttet ("kan-skjønnet").

UDI avslo klagerens søknad om familieinnvandring, fordi de mente at ekteskapet var et omgåelsesekteskap. De utviste deretter klageren fra Norge i fem år. Utvisningssaken ble behandlet i nemndmøte. Nemnda mente at det ikke var grunnlag for utvisning, fordi ekteskapet ikke var et omgåelsesekteskap. Det kunne derfor heller ikke legges til grunn at klageren hadde gitt uriktige opplysninger eller tilbakeholdt opplysninger av vesentlig betydning.

UNE omgjorde UDIs vedtak om utvisning. UNE mente at klageren ikke hadde gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i forbindelse med søknad om familiegjenforening med ektefelle i Norge. UNE mente at klageren i etterkant av tillatelsen var åpen om at formålet med ekteskapet i første rekke var å få en oppholdstillatelse. Disse opplysningene kunne derfor ikke danne grunnlag for utvisning.