Søk i praksisbasen

Nemda omgjorde UDIs vedtak og innvilget klageren en begrenset, midlertidig oppholdstillatelse. UNE uttalte at klageren er langt unna det samværsomfang som normalt gir grunnlag for oppholdstillatelse siden han kun har møtt barnet noen få ganger. Etter en helhetsvurdering mente UNE at sterke menneskelige hensyn tilsa at klageren kunne gis oppholdstillatelse. Tillatelsen er gitt for at klageren skal ha mulighet til å utøve samvær med sitt barn.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring med barnet sitt fordi han ikke hadde nok samvær med barnet.

Saken gjaldt skjæringstidspunktet for ettårsfristen i søknad om familieinnvandring (slik bestemmelsen lød frem til 01.08.2017).

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring fordi ekteskapet var inngått i hovedsak for å gi klageren et oppholdsgrunnlag i Norge (omgåelsesekteskap). UNE avslo søknaden også fordi det var mest sannsynlig at ekteskapet var inngått mot en av partenes vilje.

Klageren fikk opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn fordi han hadde store psykiske helseproblemer og av hensyn til barna. Oppholdstillatelsen ble gitt med begrensninger fordi det var tvil om klagerens identitet.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å ha samvær med barn i Norge. Det var ikke avtalt nok samvær til å oppfylle vilkåret for oppholdstillatelse. Det var heller ikke dokumentert at samværet ville bli trappet opp i nær fremtid eller at kravet til samvær ville bli oppfylt innen ett år.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med sin ektefelle i Norge fordi ekteskapet var inngått mot klagerens vilje.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med sin forlovede fordi 24-årskravet i utlendingsloven ikke var oppfylt. Unntaket fra kravet gjaldt ikke i denne saken.

Stornemnda tok stilling til om klageren skulle få oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, eller om hun skulle henvises til å søke om familieinnvandring med datteren. Datteren hadde fått beskyttelse av UDI fordi hun risikerte å bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. Stornemndas flertall mente at klageren skulle få oppholdstillatelse etter § 38.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med sin norske samboer fordi de ikke hadde bodd sammen i et fast og etablert samboerforhold i minst to år sammenhengende.