Søk i praksisbasen

Nemda omgjorde UDIs vedtak og innvilget klageren en begrenset, midlertidig oppholdstillatelse. UNE uttalte at klageren er langt unna det samværsomfang som normalt gir grunnlag for oppholdstillatelse siden han kun har møtt barnet noen få ganger. Etter en helhetsvurdering mente UNE at sterke menneskelige hensyn tilsa at klageren kunne gis oppholdstillatelse. Tillatelsen er gitt for at klageren skal ha mulighet til å utøve samvær med sitt barn.

Stornemnda tok stilling til om klageren skulle få oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, eller om hun skulle henvises til å søke om familieinnvandring med datteren. Datteren hadde fått beskyttelse av UDI fordi hun risikerte å bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. Stornemndas flertall mente at klageren skulle få oppholdstillatelse etter § 38.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med sin norske samboer fordi de ikke hadde bodd sammen i et fast og etablert samboerforhold i minst to år sammenhengende.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med søsken i Norge. Søknaden ble avslått fordi klageren var utenfor den gruppen som har rett til eller kan få familieinnvandring. Klagerens funksjonshemming kunne ikke begrunne en tillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn. Hensynet til en kontrollert og regulert innvandring talte imot.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse fordi han ikke var et etablert medlem av referansepersonens husstand. UNE mente at det ikke var grunn til å gjøre unntak fra vilkårene for familieinnvandring fordi innvandringsregulerende hensyn tilsa at tillatelse ikke bør gis.

Barnet fikk ikke familieinnvandring med fostermor i Norge fordi hun ikke har vært et etablert medlem av fostermorens husstand.

Klageren ba UNE om å omgjøre sitt tidligere avslag fordi han hadde barn i Norge som han var primæromsorgsperson for, og derfor måtte få opphold på humanitært grunnlag. UNE avslo anmodningen og henviste ham til å søke om familiegjenforening.

Klagerne fikk ikke familieinnvandring med samboer/far i Norge fordi kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. Det ble ikke gjort unntak fra kravet til fremtidig inntekt fordi søknaden ikke var fremmet innen ettårsfristen.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi referansepersonen var blitt norsk statsborger. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold her.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med sin voksne sønn i Norge fordi hun ikke var uten slektninger i nedstigende linje i hjemlandet. UNE mente at det ikke var grunn til å gjøre unntak fra vilkårene for familieinnvandring.