Søk i praksisbasen

Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring fordi kravet til forsørgelse ikke var oppfylt. Referansepersonen (klagerens ektefelle) oppfylte ikke kravet om nok inntekt frem i tid. Det var ikke særlig sterke menneskelige hensyn som tilsa at det skulle gjøres unntak fra kravet.

Temaet som ble belyst var å henvise etniske serbere til internflukt i Kosovo. UNE fattet vedtak etter stornemndmøte hvor saken gjaldt en familie etniske serbere fra Kosovo. Det viktigste vurderingstemaet i saken var vilkårene for henvisning til internflukt.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefelle i Norge fordi ektefellen ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt.

Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge fordi det ikke var noen opplysninger som tilsa at han risikerte forfølgelse i hjemlandet på individuelt grunnlag. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan etter at Taliban overtok makten tilsa heller ikke at han ville stå i reell fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur. Klageren var ikke utsatt for større risiko enn andre afghanere selv om han hadde oppholdt seg i vesten i mange år.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge. UNE mente en tilbakevending til hans hjemsted i Afghanistan ikke vil innebære en risiko for forfølgelse eller andre alvorlig overgrep. UNE mente at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge ut fra den betydning disse begrepene har i utlendingsloven. UNE vurderte barnets beste, men kom etter en helhetlig vurdering til at oppholdstillatelse ikke ble gitt.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Klageren ble utvist med fem års innreiseforbud. Klageren var straffet for grov narkotikakriminalitet og var også straffet tidligere. UNE mente at hensynet til offentlig orden tilsa at han skulle utvises, og at han utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Vedtaket ble ikke ansett uforholdsmessig. Klageren har norske barn som han har felles foreldreansvar for og samvær med.

Utvist EØS-borger fikk avslag på søknad om opphevelse av innreiseforbudet og på søknad om kortvarige besøk. UNE mente at hensynet til offentlig orden og at klageren utgjør en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn tilsa at innreiseforbudet ikke ble opphevet. Vedtaket ble ikke ansett som uforholdsmessig overfor klageren eller hans familie. Klageren hadde ikke lenger foreldreansvar overfor barna, ikke samvær med dem eller rett til å vite hvor de oppholder seg.