Søk i praksisbasen

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

Klageren fikk ikke varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Hans kone hadde ikke hatt sammenhengende oppholdsrett i Norge i fem år, og dermed hadde heller ikke han det.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefelle i Norge fordi referansepersonen ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Referansepersonen mottok supplerende stønad. Referansepersonen hadde ikke oppholdstillatelse som flyktning og supplerende stønad kunne derfor ikke medregnes som fremtidig inntekt.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefelle i Norge fordi hun ikke oppfylte kravet til forsørgelse (underholdskravet). Referansepersonen mottok arbeidsavklaringspenger

Klageren fikk ikke familieinnvandring med norsk ektefelle. Det var ikke dokumentert at ektefellen var registrert som skilt fra sin tidligere ektefelle i Eritrea.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring til Norge fordi det ikke var sannsynliggjort at hun var gift med referansepersonen.

Klageren sendte inn ny dokumentasjon på sin politiske aktivitet og konvertering til kristendommen, men UNE omgjorde ikke sitt tidligere asylavslag.

Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Det var ikke dokumentert at hans norske kone hadde utøvet EØS-rettigheter i det europeiske landet de flyttet til Norge fra.

Klageren søkte oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefelle i Norge, som var under 24 år. Nemnda la til grunn at tvangsekteskap forekommer i Kosovo. Videre kom nemnda til at det ikke var åpenbart at ekteskapet var frivillig, og at kravet om at begge parter hadde fylt 24 år derfor gjaldt. Klageren fikk ikke oppholdstillatelse, da det ikke var grunn til å gjøre unntak fra 24-årskravet.

UNE omgjorde UDIs vedtak om utvisning. UNE mente at klageren ikke hadde gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i forbindelse med søknad om familiegjenforening med ektefelle i Norge. UNE mente at klageren i etterkant av tillatelsen var åpen om at formålet med ekteskapet i første rekke var å få en oppholdstillatelse. Disse opplysningene kunne derfor ikke danne grunnlag for utvisning.