Søk i praksisbasen

Saken gjaldt om det var trygt å returnere syrere til Russland, eller om retur vil være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. I to vedtak av juli 2016 kom Stornemnda til at retur av syriske borgere til Russland ikke er i strid med utlendingsloven § 73, jf. EMK art. 3. Sammendrag sak 1.

Saken gjaldt bruk av Dublin III-forordningen overfor en asylsøker fra Zambia som har fått utstedt Schengen-visum av franske myndigheter. Frankrike var ansvarlig for realitetsbehandlingen av klagerens søknad om beskyttelse.

Saken gjaldt bruk av Dublin-III forordningen overfor en barnefamilie fra Iran som har søkt beskyttelse i Norge etter å ha fått utstedt Schengen-visum til Italia. UNE kom til at Italia var ansvarlig for å realitesbehandle asylsøknaden (stilltiende aksept). Mottaksforholdene i Italia i seg selv tilsa ikke et forbud mot retur.

Saken gjaldt skjæringstidspunktet for ettårsfristen i søknad om familieinnvandring (slik bestemmelsen lød frem til 01.08.2017).

Saken gjaldt om det var trygt å returnere syrere til Russland, eller om retur vil være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. I to vedtak av juli 2016 kom Stornemnda til at retur av syriske borgere til Russland ikke er i strid med utlendingsloven § 73, jf. EMK art. 3. Sammendrag sak 2.

Klageren ba om omgjøring av UNEs vedtak om avslag på søknad om beskyttelse. Han opplyste om alvorlige og kroniske helseplager, med omfattende omsorgsbehov. UNE mente at han ville få tilfredsstillende omsorg i hjemlandet.

Klageren fikk formelt avslag på søknad om familieinnvandring. Hun kunne ikke søke om tillatelse fra Norge fordi det ikke var gjort unntak for søkergruppen i utlendingsloven § 46. Aldersrelaterte helseplager var heller ikke nok til å gjøre unntak. Hun kunne reise til hjemlandet og søke på nytt.

UNE omgjorde ikke tidligere vedtak og endret ikke vurdering av "kan-skjønnet" i sak med omgåelsesekteskap.

UNE opprettholdt sitt tidligere vedtak om avslag på oppholdstillatelse fordi ekteskapet ble ansett å være et omgåelsesekteskap. Oppholdshensikten var så fremtredende at adgangen til å nekte oppholdstillatelse burde benyttes (kan-skjønnet).

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.