Søk i praksisbasen

Etter en konkret vurdering anså UNE klagerens identiet for å være klarlagt, jf. statsborgerforskriften § 1-3 annet ledd. Klageren hadde ikke fremlagt pass og UNE tok ikke stilling til om det var alminnelig sannsynlighetsovervekt for at klagerens oppgitte identitetsopplysninger var riktige. Dette fordi klageren var under 18 år da hun kom til Norge, og hun på UNEs vedtakstidspunkt hadde minst én forelder som fylte vilkårene for klarlagt identitet.

Klageren fikk avslag på søknaden om norsk statsborgerskap fordi hun ikke fylte vilkåret om sannsynliggjort identitet. Hun hadde fremlagt falske dokumenter og dermed svekket sin egen troverdighet.

Klageren fikk ikke norsk statsborgerskap fordi hennes identitet ikke var sannsynliggjort, jf. statsborgerloven § 1-2. Hun hadde ikke fremlagt pass, eller dokumentert at hun hadde forsøkt å søke om pass.

Klageren fikk ikke norsk statsborgerskap fordi identiteten hans ikke var klarlagt. Identiteten var heller ikke sannsynliggjort, og det ble derfor ikke gjort unntak fra hovedregelen.

Nemnda kom til at klageren hadde rett til norsk statsborgerskap. Sentrale elementer i vurderingen var identitet og vekten av språkanalysen.

UNE mente at klageren ikke hadde sannsynliggjort sin anførte identitet, herunder klan og geografisk tilhørighet i Somalia.

UNE omgjorde UDIs avslag på statsborgerskap fordi klageren var uføretrygdet og dermed unntatt fra kravet om selvforsørgelse, og kravet til å ikke ha mottatt økonomisk sosialstønad. På grunn av klagerens helseproblemer ble det gjort unntak fra kravet om prøve i norsk muntlig og samfunnskunnskap.

Klageren fikk avslag på søknad om statsborgerskap fordi identiteten hennes ikke var klarlagt. Det var tvil om identiteten hennes, som verken kunne avhjelpes av fremlagt pass eller DNA-test.

Klageren fikk ikke norsk statsborgerskap fordi han hverken hadde klarlagt eller sannsynliggjort sin identitet. UNE trodde ikke på opplysningene om geografisk tilhørighet og tilhørighet til klan. Klageren var ikke omfattet av noen av unntak.

Klageren fikk ikke norsk statsborgerskap. Vilkåret om klarlagt identitet var ikke oppfylt. Hans ID-dokumenter tilfredsstilte ikke kravet til pålitelighet (notoritet). Det var uansett ikke mulig å fremskaffe ID-dokumenter fra klagerens hjemland som er pålitelige nok. UNE kom til at klageren heller ikke hadde sannsynliggjort identiteten. Det var ikke grunn til å gjøre unntak.