Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring fordi identiteten hans ikke var sannsynliggjort. Han hadde oppgitt ulike navn og fødselsdatoer ved tidligere søknader om opphold i Norge og i andre land.

Klageren fikk ikke norsk statsborgerskap fordi hennes identitet ikke var sannsynliggjort, jf. statsborgerloven § 1-2. Hun hadde ikke fremlagt pass, eller dokumentert at hun hadde forsøkt å søke om pass.

Klageren fikk ikke norsk statsborgerskap fordi identiteten hans ikke var klarlagt. Identiteten var heller ikke sannsynliggjort, og det ble derfor ikke gjort unntak fra hovedregelen.

Begrensningene i klagerens midlertidige oppholdstillatelse ble ikke opphevet da hun søkte om fornyet tillatelse. Det var fortsatt tvil om hennes identitet.

Klageren fikk opphold på humanitært grunnlag fordi hun var psykisk syk, helsetilbudet i hjemlandet var begrenset, og hun manglet nettverk som kunne ta vare på henne ved retur. Tillatelsen ble begrenset fordi klageren ikke hadde dokumentert sin identitet.

Klagerens søknad om statsborgerskap ble avslått fordi han fortsatt ikke hadde sannsynliggjort at den identiteten han hadde oppgitt til norske myndigheter er hans rette identitet.

Klageren ble nektet reisebevis, fordi hun ikke hadde sannsynliggjort sin identitet. Nasjonaliteten var sannsynliggjort, men ikke øvrige identitetsopplysninger som navn og fødselsdato. Originale nasjonale identitetsdokumenter var ikke fremlagt.

Vilkårene for å nekte å fornye klagerens reisebevis var oppfylt, da klagerens identitet ikke var sannsynliggjort. UNE mente også at det var riktig å nekte fornyelse av reisedokumentet.

Klageren søkte om fornyet midlertidig oppholdstillatelse. Han fikk ikke opphevet begrensningene i tillatelsen fordi det fortsatt var tvil om hans identitet.

UNE mente det var særlig grunn til å nekte klageren reisebevis for flyktninger fordi det var tvil om klagerens identitet. "Tidsmomentet" var uansett bare ett av flere momenter som kunne vektlegges, se HR-2017-2078-A.