I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klagerens søknad om varig oppholdsbevis som EØS borger ble avslått fordi klageren ikke hadde hatt sammenhengende lovlig opphold I Norge de siste fem årene.
Klagerens oppholdskort gitt på grunnlag av samboerskap med en EØS borger ble tilbakekalt. Han hadde ikke lenger oppholdsrett fordi parets samboerskap hadde opphørt.
Kvinne fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til en EØS borger. Klageren var ikke omfattet av EØS regelverket fordi hennes ektefelle ikke lenger hadde oppholdsrett i Spania da han returnerte til Norge med henne.
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort etter EØS-regelverket fordi det var gått flere år siden referansepersonen hadde returnert fra et annet EØS land til Norge. Klagerens søknad om oppholdskort kunne derfor ikke anses som en naturlig forlengelse av referansens retur til Norge.
Klageren ble utvist med varig innreiseforbud. Klageren var straffedømt flere ganger, og UNE mente at hensynet til offentlig orden tilsa at han skulle utvises. UNE mente også at han utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.
Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket som familiemedlem av EU/EØS-borger som skulle reise som turist til Norge. UNE mente i motsetning til UDI at det var sannsynliggjort at EU/EØS-borgeren skulle reise som turist til Norge.
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.
En mann ble utvist med fem års innreiseforbud på grunn av flere straffbare forhold. UNE mente at "offentlig orden" tilsa utvisning, og at klageren representerte en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Klageren kom til Norge da han var tenåring og under 15 år gammel, men UNE mente likevel at det ikke var uforholdsmessig å utvise ham.
En kvinne fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger. UNE mente det ikke var dokumentert at hun var forsørget av referansepersonen i hjemlandet.
Det prinsipielle spørsmålet var hvilket skjæringstidspunkt som skulle legges til grunn for beregningen av oppholdstid i Norge sett opp mot hvilket vern EØS-borgere har mot utvisning, jf. utlendingsloven § 122.
