Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke beskyttelse fordi asylforklaringen hans ikke var troverdig. Det var ikke sannsynliggjort at han var uregistrert bidun (statsløs) fra Kuwait. Hans forklaring var i strid med landinformasjon. Forklaringen om at han tidligere har blitt fengslet og torturert av kuwaitiske myndigheter for deltakelse i demonstrasjoner, og at han fortsatt er etterlyst ble ikke lagt til grunn.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring fordi identiteten hans ikke var sannsynliggjort. Han hadde oppgitt ulike navn og fødselsdatoer ved tidligere søknader om opphold i Norge og i andre land.

Klageren fikk ikke norsk statsborgerskap fordi identiteten hans ikke var klarlagt. Identiteten var heller ikke sannsynliggjort, og det ble derfor ikke gjort unntak fra hovedregelen.

Vilkårene for å nekte å fornye klagerens reisebevis var oppfylt, da klagerens identitet ikke var sannsynliggjort. UNE mente også at det var riktig å nekte fornyelse av reisedokumentet.

UNE mente det var særlig grunn til å nekte klageren reisebevis for flyktninger fordi det var tvil om klagerens identitet. "Tidsmomentet" var uansett bare ett av flere momenter som kunne vektlegges, se HR-2017-2078-A.

I forbindelse med anmodningen om omgjøringen fremla klageren et dokumentteknisk ekte eritreisk pass. UNE mente det fortsatt var tvil om identitet.

Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge fordi en tilbakevending til Russland ikke vil innebære en risiko for forfølgelse eller andre alvorlig overgrep. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge ut fra den betydningen disse begrepene har i utlendingsloven.

Klageren fikk beskyttelse i Norge fordi hun hadde fått et barn utenfor ekteskap og dermed kunne risikere forfølgelse ved retur til hjemlandet.

Klageren la frem nye opplysninger og fikk sin søknad om beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag vurdert på nytt. Nemnda mente at klageren risikerte å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur til hjemlandet.

Klageren fikk innvilget beskyttelse i Norge i 1 år fordi nemnda mente han risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet. Avgjørende for nemnda var den senere utviklingen i Eritrea og Etiopia.