I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
UNE endret UDIs avgjørelse og bestemte at klagerens oppholdstillatelse likevel ikke skulle tilbakekalles. UNE la vekt på at klageren var et barn, født og oppvokst i Norge, med sterk tilknytning til landet.
Klageren fikk tilbakekalt sin midlertidige oppholdstillatelse med flyktningstatus og permanente oppholdstillatelse fordi faren hadde gitt uriktige opplysninger om eget og familiemedlemmers statsborgerskap. UNE mente også at det var riktig å benytte seg av adgangen til å kalle tilbake oppholdstillatelsene. Klagerens tilknytning til Norge var avgjørende for UNEs vurdering om at klageren skal få en ny midlertidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.
Et mindreårig søskenpar fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag som følge av den eldstes tilknytning til Norge. Foreldrene fikk avledet tillatelse. Familien fikk begrensede, ettårige tillatelser fordi deres identitet ikke var sannsynliggjort.
Klagerens statsborgerskap ble likevel ikke tilbakekalt. Nemnda mente tilbakekall var uforholdsmessig blant annet på grunn av hans tilknytning til Norge.
Klageren og hennes barn fikk opphold på humanitært grunnlag på grunn av barnas tilknytning til Norge etter å ha bodd her i over fem år. Tillatelsen ble begrenset fordi det var tvil om familiens identitet.
Klageren ble ikke utvist fordi UNE mente utvisning var uforholdsmessig. Til tross for at klageren hadde begått alvorlige forbrytelser mente UNE utvisning var uforholdsmessig på grunn av klagerens tilknytning til Norge og hans manglende tilknytning til hjemlandet.
Tilbakekall av midlertidig oppholdstillatelse på bakgrunn av at hennes foreldre hadde gitt uriktige opplysninger om identitet. Nemnda tok stilling til om klageren skulle gis ny midlertidig oppholdstillatelse basert på sterke menneskelige hensyn og særlig tilknytning til riket etter utlendingsloven § 38.
Klageren ble utvist med varig innreiseforbud fordi han var utelukket fra retten til flyktningstatus. Han hadde gjort seg skyldig i en alvorlig ikke-politisk forbrytelse før han fikk adgang til Norge som flyktning.
Klageren fikk ikke vurdert sin søknad om beskyttelse i Norge. Han var registrert med en søknad om beskyttelse i Tyskland før ankomst til Norge og tyske myndigheter aksepterte ham tilbake etter Dublin-regelverket. De fremlagte dokumentene ble ikke ansett som tilstrekkelig dokumentasjon på at klageren hadde oppholdt seg utenfor medlemsstatenes territorium i mer enn tre måneder. Tysklands ansvar for å behandle asylsøknaden var derfor ikke opphørt.