Søk i praksisbasen

Afghansk kvinne med klage over tidsbegrenset oppholdstillatelse. UNE opprettholdt begrensningen på grunn av fortsatt ID-tvil.

Etter en konkret vurdering anså UNE klagerens identiet for å være klarlagt, jf. statsborgerforskriften § 1-3 annet ledd. Klageren hadde ikke fremlagt pass og UNE tok ikke stilling til om det var alminnelig sannsynlighetsovervekt for at klagerens oppgitte identitetsopplysninger var riktige. Dette fordi klageren var under 18 år da hun kom til Norge, og hun på UNEs vedtakstidspunkt hadde minst én forelder som fylte vilkårene for klarlagt identitet.

UDI innvilget klageren oppholdstillatelse fordi han var mindreårig uten forsvarlig omsorg i hjemlandet. Tillatelsen ble tidsbegrenset fordi det var tvil om hans identitet. Klageren mente han skulle fått innvilget beskyttelse, men UNE endret ikke UDIs vedtak.

Klageren ble utvist med varig innreiseforbud på bakgrunn av tre dommer for gjentatt volds- og vinningskriminalitet. Han kom til Norge da han var 14 år, og hadde ca. fem og et halvt års oppholdstid i Norge med tillatelser.

Klageren fikk ikke familieinnvandring fordi vilkåret om at barnet i Norge var under 18 år ikke var oppfylt. Det avgjørende tidspunktet for aldersvilkåret her er når alle nødvendige opplysninger og vedlegg for å avgjøre en sak er levert inn på ambassaden, ikke når en søknad er registrert i søknadsportalen på nett.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med søsken i Norge. Verken klageren eller broren var under 18 år. Klagerens funksjonshemming kunne ikke begrunne en tillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn. Hensynet til en kontrollert og regulert innvandring talte imot.

Klageren fikk opphold på humanitært grunnlag fordi hun var psykisk syk, helsetilbudet i hjemlandet var begrenset, og hun manglet nettverk som kunne ta vare på henne ved retur. Tillatelsen ble begrenset fordi klageren ikke hadde dokumentert sin identitet.

Klageren fikk ikke reisebevis fordi UNE mente det var tvil om hans identitet.

Klageren fikk ikke norsk utlendingspass, fordi hun ikke la frem dokumentasjon på at hun forgjeves hadde søkt om pass fra den iranske ambassaden i Norge. UNE mente derfor at klageren selv hadde ansvaret for at hun ikke fikk hjemlandets pass.

Klageren fikk ikke fornyet sitt utlendingspass fordi UNE mente hun nå kunne få hjemlandets reisedokument.