I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren fikk tilbakekalt sin midlertidige oppholdstillatelse med flyktningstatus og permanente oppholdstillatelse fordi faren hadde gitt uriktige opplysninger om eget og familiemedlemmers statsborgerskap. UNE mente også at det var riktig å benytte seg av adgangen til å kalle tilbake oppholdstillatelsene. Klagerens tilknytning til Norge var avgjørende for UNEs vurdering om at klageren skal få en ny midlertidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.
Et mindreårig søskenpar fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag som følge av den eldstes tilknytning til Norge. Foreldrene fikk avledet tillatelse. Familien fikk begrensede, ettårige tillatelser fordi deres identitet ikke var sannsynliggjort.
Klageren ba UNE omgjøre avslaget. Han mente han måtte få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag av hensyn til barna og faren for at de ville bli splittet ved et avslag. UNE mente familien hadde flere muligheter og at det ikke var sterke menneskelige hensyn i saken.
Klageren og barna fikk oppholdstillatelse fordi UNE mente det var sterke menneskelige hensyn i saken. Tillatelsen ble begrenset fordi de ikke hadde dokumentert sin identitet selv om det er mulig å fremlegge pass.
UNE kalte tilbake klagerens oppholdstillatelse fordi hennes mor hadde gitt uriktige opplysninger da hun søkte om beskyttelse. Klageren fikk ny oppholdstillatelse fordi nemnda mente hun risikerte kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet.
Nemda omgjorde UDIs vedtak og innvilget klageren en begrenset, midlertidig oppholdstillatelse. UNE uttalte at klageren er langt unna det samværsomfang som normalt gir grunnlag for oppholdstillatelse siden han kun har møtt barnet noen få ganger. Etter en helhetsvurdering mente UNE at sterke menneskelige hensyn tilsa at klageren kunne gis oppholdstillatelse.
Tillatelsen er gitt for at klageren skal ha mulighet til å utøve samvær med sitt barn.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker fordi stillingen han hadde tilbud om ikke krevde faglært kompetanse. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn i saken, selv om familien hans var etablert i Norge.
Klageren var utvist med to års innreiseforbud. Nemnda vurderte om utvisningen ville innebære en uvanlig stor belastning for hennes sønn på 5 år. Barnefaren hadde helseproblemer, og nemnda kom til at utvisningen derfor ville medføre uvanlig store belastninger for sønnen.
Stornemnda tok stilling til om klageren skulle få oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, eller om hun skulle henvises til å søke om familieinnvandring med datteren. Datteren hadde fått beskyttelse av UDI fordi hun risikerte å bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. Stornemndas flertall mente at klageren skulle få oppholdstillatelse etter § 38.
Klageren fikk ikke varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Hans kone hadde ikke hatt sammenhengende oppholdsrett i Norge i fem år, og dermed hadde heller ikke han det.
