Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin far i Norge (referansepersonen) fordi klagerens far ikke har foreldreansvar for klageren.

Klageren fikk ikke fornyet sitt utlendingspass fordi UNE mente hun nå, ved sin far, kunne søke om hjemlandets reisedokument.

Klagerne fikk ikke familieinnvandring med sin mor i Norge, fordi det ikke var sannsynliggjort at moren hadde del i foreldreansvaret.

Klageren og barna fikk oppholdstillatelse fordi UNE mente det var sterke menneskelige hensyn i saken. Tillatelsen ble begrenset fordi de ikke hadde dokumentert sin identitet selv om det er mulig å fremlegge pass.

UNE tilbakekalte oppholdstillatelsene til klageren og hennes to barn fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger da hun søkte om beskyttelse i Norge. UNE ga ikke nye oppholdstillatelser til familien.

Nemda omgjorde UDIs vedtak og innvilget klageren en begrenset, midlertidig oppholdstillatelse. UNE uttalte at klageren er langt unna det samværsomfang som normalt gir grunnlag for oppholdstillatelse siden han kun har møtt barnet noen få ganger. Etter en helhetsvurdering mente UNE at sterke menneskelige hensyn tilsa at klageren kunne gis oppholdstillatelse. Tillatelsen er gitt for at klageren skal ha mulighet til å utøve samvær med sitt barn.

UNE kalte tilbake klagerens oppholdstillatelse fordi hennes mor hadde gitt uriktige opplysninger da hun søkte om beskyttelse. Klageren fikk ny oppholdstillatelse fordi nemnda mente hun risikerte kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet.

Klageren var utvist med to års innreiseforbud. Nemnda vurderte om utvisningen ville innebære en uvanlig stor belastning for hennes sønn på 5 år. Barnefaren hadde helseproblemer, og nemnda kom til at utvisningen derfor ville medføre uvanlig store belastninger for sønnen.

UNE omgjorde sitt avslag på familieinnvandring. Etter en helhetsvurdering mente UNE at klagerens identitet nå var sannsynliggjort, på bakgrunn av dokumenter utstedt både før og etter hans ankomst Norge.

Stornemnda tok stilling til om klageren skulle få oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, eller om hun skulle henvises til å søke om familieinnvandring med datteren. Datteren hadde fått beskyttelse av UDI fordi hun risikerte å bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. Stornemndas flertall mente at klageren skulle få oppholdstillatelse etter § 38.