Søk i praksisbasen

Klageren og to barn fikk ikke fornyet midlertidig oppholdstillatelse i Norge fordi ektefellen ikke har gyldig oppholdstillatelse i Norge. Familien har bodd i Norge i mange år med tillatelser som ikke gir grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Det er mange som bor i Norge med tillatelser som har en klar forutsetning om at personen skal returnere når tillatelsen utløper. Hensynet til likebehandling og kontrollert innvandring må derfor få avgjørende vekt i vurderingen av utlendingsloven § 38.

Klageren fikk ikke søke om familieinnvandring fra Norge, fordi hun ikke hadde lovlig opphold i her da hun søkte (formelt avslag). Det var ikke sterke rimelighetsgrunner for at søknaden likevel burde behandles her.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Klageren og hennes barn fikk opphold på humanitært grunnlag på grunn av barnas tilknytning til Norge etter å ha bodd her i over fem år. Tillatelsen ble begrenset fordi det var tvil om familiens identitet.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Mor og barn fikk ikke familieinnvandring med ektefelle/far i Norge fordi han fikk avslag på søknad om arbeidstillatelse. Barnas tilknytning til Norge gjennom botid på 4 år og 4 måneder og skolegang fikk ikke avgjørende vekt i vurderingen etter utlendingsloven § 38. Familiens tidligere tillatelser ga ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse og de kunne ikke hatt en forventning om å fortsette å bo i Norge.

Klagerne fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag fordi barna i familien hadde vært lenge i Norge. Tillatelsen ble begrenset fordi klagerne ikke hadde dokumentert sin identitet.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

Klageren ble utvist med fem års innreiseforbud både fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og sitt beskyttelsesbehov, og fordi han var ilagt fengselsstraff for flere brudd på straffeloven.