Søk i praksisbasen

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Klageren fikk opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn fordi han hadde store psykiske helseproblemer og av hensyn til barna. Oppholdstillatelsen ble gitt med begrensninger fordi det var tvil om klagerens identitet.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med barn i Norge fordi han ikke bor fast sammen med barnet. Han kunne isteden søke om visum til Norge for å gjennomføre retten til samvær med barnet to ganger i året i noen timer.

To mindreårige søsken fikk ikke oppholdstillatelse med sin far i Norge fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. Det ble ikke gjort unntak fra underholdskravet fordi klagerne har omsorgsperson i hjemlandet.

Klageren og hennes barn fikk opphold på humanitært grunnlag på grunn av barnas tilknytning til Norge etter å ha bodd her i over fem år. Tillatelsen ble begrenset fordi det var tvil om familiens identitet.

UDI utviste klageren med fem års innreiseforbud fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger om identitet og tidligere opphold i Norge da hun søkte om familieinnvandring. Hun hadde også brutt tidligere innreiseforbud. UNE opprettholdt vedtaket om utvisning, men satte innreiseforbudet ned til to år av hensyn til klagerens barn.

Klageren fikk en midlertidig og begrenset oppholdstillatelse for å kunne bli i Norge og søke familieinnvandring med datteren.

Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring med begge foreldre i Norge fordi adopsjonen ikke var ferdig gjennomført.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å ha samvær med barn i Norge. Det var ikke avtalt nok samvær til å oppfylle vilkåret for oppholdstillatelse. Det var heller ikke dokumentert at samværet ville bli trappet opp i nær fremtid eller at kravet til samvær ville bli oppfylt innen ett år.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin far i Norge (referansepersonen) fordi klagerens far ikke har foreldreansvar for klageren.