Søk i praksisbasen

Klageren ble utvist med fem års innreiseforbud både fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og sitt beskyttelsesbehov, og fordi han var ilagt fengselsstraff for flere brudd på straffeloven.

Klageren ble varig utvist fordi han var ilagt fengselsstraff for grov mishandling i nære relasjoner, og UNE mente at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak.

Klageren fikk en midlertidig og begrenset oppholdstillatelse for å kunne bli i Norge og søke familieinnvandring med datteren.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med far i Norge fordi mor ikke har samtykket i at han bosetter seg i Norge.

Klageren og barna fikk oppholdstillatelse fordi UNE mente det var sterke menneskelige hensyn i saken. Tillatelsen ble begrenset fordi de ikke hadde dokumentert sin identitet selv om det er mulig å fremlegge pass.

Klageren og hennes barn fikk opphold på humanitært grunnlag på grunn av barnas tilknytning til Norge etter å ha bodd her i over fem år. Tillatelsen ble begrenset fordi det var tvil om familiens identitet.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å ha samvær med barn i Norge. Det var ikke avtalt nok samvær til å oppfylle vilkåret for oppholdstillatelse. Det var heller ikke dokumentert at samværet ville bli trappet opp i nær fremtid eller at kravet til samvær ville bli oppfylt innen ett år.

Nemda omgjorde UDIs vedtak og innvilget klageren en begrenset, midlertidig oppholdstillatelse. UNE uttalte at klageren er langt unna det samværsomfang som normalt gir grunnlag for oppholdstillatelse siden han kun har møtt barnet noen få ganger. Etter en helhetsvurdering mente UNE at sterke menneskelige hensyn tilsa at klageren kunne gis oppholdstillatelse. Tillatelsen er gitt for at klageren skal ha mulighet til å utøve samvær med sitt barn.

Klagerne fikk ikke familieinnvandring med sin mor i Norge, fordi det ikke var sannsynliggjort at moren hadde del i foreldreansvaret.

Stornemnda tok stilling til om klageren skulle få oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, eller om hun skulle henvises til å søke om familieinnvandring med datteren. Datteren hadde fått beskyttelse av UDI fordi hun risikerte å bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. Stornemndas flertall mente at klageren skulle få oppholdstillatelse etter § 38.