Søk i praksisbasen

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Klageren ble utvist for å ha fremlagt forfalskede dokumenter i forbindelse med søknad om visum. UNE mente at de ikke kunne ha en berettiget forventning om å leve sammen i Norge fordi familielivet ble etablert i klagerens hjemland. Innreiseforbudet ble satt ned til to år av hensyn til klagerens barn.

Saken gjaldt utvisning av en person fra Ukraina som kom til Norge sammen med sin familie og fikk endelig avslag på sin asylsøknad. Han forlot ikke Norge innen utreisefristen og oppholdt seg ulovlig i Norge litt over én måned. UNE mente at det var grunnlag for å utvise ham og at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak. Det ulovlige oppholdet medførte et innreiseforbud på 2 år.

Klageren fikk ikke søke om familieinnvandring fra Norge, fordi hun ikke hadde lovlig opphold i her da hun søkte (formelt avslag). Det var ikke sterke rimelighetsgrunner for at søknaden likevel burde behandles her.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med norsk ektefelle. Det var ikke dokumentert at ektefellen var registrert som skilt fra sin tidligere ektefelle i Pakistan.

Klageren fikk en midlertidig og begrenset oppholdstillatelse for å kunne bli i Norge og søke familieinnvandring med datteren.

UNE tilbakekalte oppholdstillatelsene til klageren og hennes to barn fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger da hun søkte om beskyttelse i Norge. UNE ga ikke nye oppholdstillatelser til familien.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring fordi identiteten hans ikke var sannsynliggjort. Han hadde oppgitt ulike navn og fødselsdatoer ved tidligere søknader om opphold i Norge og i andre land.

Klageren fikk beskyttelse i Norge fordi hun hadde fått et barn utenfor ekteskap og dermed kunne risikere forfølgelse ved retur til hjemlandet.

Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring, fordi relasjonen ikke var sannsynliggjort.