Søk i praksisbasen

Klageren og hennes barn fikk opphold på humanitært grunnlag på grunn av barnas tilknytning til Norge etter å ha bodd her i over fem år. Tillatelsen ble begrenset fordi det var tvil om familiens identitet.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

To barn fikk ikke familieinnvandring med helsøsken i Norge fordi de har en omsorgsperson i hjemlandet.

Klageren fikk en midlertidig og begrenset oppholdstillatelse for å kunne bli i Norge og søke familieinnvandring med datteren.

Klageren fikk ikke familieinnvandring fordi vilkåret om at barnet i Norge var under 18 år ikke var oppfylt. Det avgjørende tidspunktet for aldersvilkåret her er når alle nødvendige opplysninger og vedlegg for å avgjøre en sak er levert inn på ambassaden, ikke når en søknad er registrert i søknadsportalen på nett.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med søsken i Norge. Verken klageren eller broren var under 18 år. Klagerens funksjonshemming kunne ikke begrunne en tillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn. Hensynet til en kontrollert og regulert innvandring talte imot.

Kvinne over 18 år søkte oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin bror. Søknaden ble avslått fordi klageren er utenfor den gruppen som kan få familieinnvandring. UNE mente det heller ikke var grunn til å gjøre unntak fra kravene til familieinnvandring.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Klageren og barna fikk oppholdstillatelse fordi UNE mente det var sterke menneskelige hensyn i saken. Tillatelsen ble begrenset fordi de ikke hadde dokumentert sin identitet selv om det er mulig å fremlegge pass.

Klagerne fikk ikke familieinnvandring med sin mor i Norge, fordi det ikke var sannsynliggjort at moren hadde del i foreldreansvaret.