I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Temaet som ble belyst var oppholdstillatelse på humanitært grunnlag for HIV-smittede asylsøkere. Stornemnda vurderte blant annet om det hadde betydning om smitteoverføring hadde skjedd i hjemlandet eller etter ankomst til Norge, betydningen av om behandling eventuelt var påbegynt i Norge og betydningen av hva slags helsetilbud som fantes i hjemlandet.
Saken gjaldt returforutsetninger for en person fra Russland som hadde en alvorlig sinnslidelse. UNE la til grunn at klageren hadde en alvorlig sinnslidelse, men mente at klageren vil kunne få adekvat behandling i Russland.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefelle, fordi ekteskapet ble inngått da klageren var 14 år, og ekteskapet dermed ikke anerkjennes i Norge. UNE mente at det heller ikke var sterke menneskelige hensyn i saken som tilsa at oppholdstillatelse likevel skulle gis.
Klageren fikk etter samlivsbrudd avslag på søknad om bevart oppholdsrett etter EØS-regelverket. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at han likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.
Klagerens oppholdstillatelser ble kalt tilbake fordi hun hadde fortiet vesentlig informasjon om sin identitet og sitt statsborgerskap. Etter en konkret vurdering la UNE avgjørende vekt på «barnets beste», og klageren fikk ny midlertidig tillatelse av hensyn til sine barn. De hadde oppholdt seg i Norge i mer enn åtte år og var godt integrert.
Klageren ba UNE omgjøre avslaget. Han mente han måtte få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag av hensyn til barna og faren for at de ville bli splittet ved et avslag. UNE mente familien hadde flere muligheter og at det ikke var sterke menneskelige hensyn i saken.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med sin norske samboer fordi de ikke hadde bodd sammen i et fast og etablert samboerforhold i minst to år sammenhengende.
Nemda omgjorde UDIs vedtak og innvilget klageren en begrenset, midlertidig oppholdstillatelse. UNE uttalte at klageren er langt unna det samværsomfang som normalt gir grunnlag for oppholdstillatelse siden han kun har møtt barnet noen få ganger. Etter en helhetsvurdering mente UNE at sterke menneskelige hensyn tilsa at klageren kunne gis oppholdstillatelse.
Tillatelsen er gitt for at klageren skal ha mulighet til å utøve samvær med sitt barn.
Tre søsken fikk ikke oppholdstillatelse i Norge for å bo med sin tante fordi de var utenfor den gruppen av personer som kan få familieinnvandring. Det er mange barn som er uten omsorgspersoner og lever under vanskelige forhold, men det kan ikke få avgjørende vekt for om tillatelse gis på grunn av sterke menneskelige hensyn. Innvandringsregulerende hensyn får avgjørende vekt mot å gi tillatelse i slike tilfeller.