Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke familieinnvandring med samboer i Norge fordi samboeren ikke oppfylte kravet til tidligere inntekt.

Temaet som ble belyst var oppholdstillatelse på humanitært grunnlag for HIV-smittede asylsøkere. Stornemnda vurderte blant annet om det hadde betydning om smitteoverføring hadde skjedd i hjemlandet eller etter ankomst til Norge, betydningen av om behandling eventuelt var påbegynt i Norge og betydningen av hva slags helsetilbud som fantes i hjemlandet.

Saken gjaldt returforutsetninger for en person fra Russland som hadde en alvorlig sinnslidelse. UNE la til grunn at klageren hadde en alvorlig sinnslidelse, men mente at klageren vil kunne få adekvat behandling i Russland.

UDI innvilget klageren oppholdstillatelse fordi han var mindreårig uten forsvarlig omsorg i hjemlandet. Tillatelsen ble tidsbegrenset fordi det var tvil om hans identitet. Klageren mente han skulle fått innvilget beskyttelse, men UNE endret ikke UDIs vedtak.

Klageren ba om omgjøring av UNEs vedtak om avslag på søknad om beskyttelse. Han opplyste om alvorlige og kroniske helseplager, med omfattende omsorgsbehov. UNE mente at han ville få tilfredsstillende omsorg i hjemlandet.

Klageren ville at UNE skulle omgjøre sitt vedtak fordi hun ikke hadde familie i hjemlandet som kunne ta vare på henne, og fordi hun var gravid med sin mann i Norge. UNE avslo fordi forklaringen hennes ikke var troverdig, og viste til at UNE i retten hadde fått medhold i sin vurdering.

Klageren og hennes barn fikk opphold på humanitært grunnlag på grunn av barnas tilknytning til Norge etter å ha bodd her i over fem år. Tillatelsen ble begrenset fordi det var tvil om familiens identitet.

Klageren fikk opphold på humanitært grunnlag fordi UNE mente det forelå sterke menneskelige hensyn og at det ikke var avgjørende innvandringsregulerende hensyn. Avgjørende for utfallet av saken var nye opplysninger om klagerens helsetilstand. Tillatelsen ble begrenset fordi klageren ikke har lagt fram tilfredsstillende dokumentasjon på sin identitet.

Klageren og barna fikk oppholdstillatelse fordi UNE mente det var sterke menneskelige hensyn i saken. Tillatelsen ble begrenset fordi de ikke hadde dokumentert sin identitet selv om det er mulig å fremlegge pass.

Klagerne fikk ikke familieinnvandring med sin mor i Norge, fordi det ikke var sannsynliggjort at moren hadde del i foreldreansvaret.