Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. UNE mente at han som hazara med lang botid i vesten ikke risikerte forfølgelse eller umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet.

UNE mente at klagerens helsetilstand var alvorlig og at det var usikkert om han ville få stabiliteten han trengte av familien ved retur til hjemlandet. Klageren fikk derfor oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn.

Temaet som ble belyst var relokalisering av afghanske borgere til sikkerhetsmessige stabile områder, til tross for at de ikke har tilknytning dit.

Temaet som ble belyst var relokalisering av afghanske borgere til sikkerhetsmessige stabile områder, til tross for at de ikke har tilknytning dit.

Klageren fikk ikke beskyttelse fordi det ikke forelå risiko for forfølgelse i Afghanistan. Han kunne søke om familieinnvandring med gravid, psykisk syk ektefelle i Norge. Sentralt i saken var den generelle sikkerhetssituasjon, overgrep som Bacha bazi, jordkonflikt, og frykt for tvangsrekruttering.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefelle i Norge fordi ektefellen ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med sin norske samboer fordi de ikke hadde bodd sammen i et permanent og etablert samboerforhold minst to år sammenhengende.

Klageren ba UNE om å omgjøre sitt tidligere avslag fordi han hadde barn i Norge som han var primæromsorgsperson for, og derfor måtte få opphold på humanitært grunnlag. UNE avslo anmodningen og henviste ham til å søke om familiegjenforening.

UNE tilbakekalte klagerens tillatelse fordi han hadde hatt oppholdstillatelse i familiegjenforening med sin mor, som hadde fått tilbakekalt sin tillatelse. Siden moren ikke lenger hadde grunnlag for opphold, mistet også klageren sitt grunnlag for opphold i Norge.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.