I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren ville at UNE skulle omgjøre sitt vedtak fordi hun ikke hadde familie i hjemlandet som kunne ta vare på henne, og fordi hun var gravid med sin mann i Norge. UNE avslo fordi forklaringen hennes ikke var troverdig, og viste til at UNE i retten hadde fått medhold i sin vurdering.
Klageren og hennes barn fikk opphold på humanitært grunnlag på grunn av barnas tilknytning til Norge etter å ha bodd her i over fem år. Tillatelsen ble begrenset fordi det var tvil om familiens identitet.
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi referansepersonen var blitt norsk statsborger. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold her.
Klageren ba om omgjøring av UNEs vedtak om avslag på søknad om beskyttelse. Han opplyste om alvorlige og kroniske helseplager, med omfattende omsorgsbehov. UNE mente at han ville få tilfredsstillende omsorg i hjemlandet.
Klageren ba om omgjøring av UNEs tidligere vedtak på grunn av sin helsesituasjon. UNE mente at hennes helseplager ikke kunne begrunne oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
Klageren fikk oppholdstillatelse fordi hun var så fysisk svekket at hun ville komme i en svært vanskelig situasjon hvis hun skulle returnere alene til hjemlandet.
Klageren fikk ikke familieinnvandring med søsken i Norge. Søknaden ble avslått fordi klageren var utenfor den gruppen som har rett til eller kan få familieinnvandring. Klagerens funksjonshemming kunne ikke begrunne en tillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn. Hensynet til en kontrollert og regulert innvandring talte imot.
Klageren fikk ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. UNE mente at han som hazara med lang botid i vesten ikke risikerte forfølgelse eller umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet.
Temaet som ble belyst var oppholdstillatelse på humanitært grunnlag for HIV-smittede asylsøkere. Stornemnda vurderte blant annet om det hadde betydning om smitteoverføring hadde skjedd i hjemlandet eller etter ankomst til Norge, betydningen av om behandling eventuelt var påbegynt i Norge og betydningen av hva slags helsetilbud som fantes i hjemlandet.
