I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren var utvist med to års innreiseforbud. Nemnda vurderte om utvisningen ville innebære en uvanlig stor belastning for hennes sønn på 5 år. Barnefaren hadde helseproblemer, og nemnda kom til at utvisningen derfor ville medføre uvanlig store belastninger for sønnen.
UNE opphevet UDIs utvisningsvedtak. Nemnda kom til at det var uforholdsmessig å utvise klageren på grunn av hans unge alder ved ankomst, på tross av at han var dømt for veldig alvorlig kriminalitet.
Klageren var utvist fra Norge med ti års innreiseforbud. Han søkte om oppheving av innreiseforbudet på grunn av nye omstendigheter. UNE mente at det ikke var nye forhold i saken som gjorde at det var urimelig overfor klageren at han fortsatt skulle være utvist.
Klageren ble utvist med fem års innreiseforbud. Klageren var straffet for grov narkotikakriminalitet og var også straffet tidligere. UNE mente at hensynet til offentlig orden tilsa at han skulle utvises, og at han utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Vedtaket ble ikke ansett uforholdsmessig. Klageren har norske barn som han har felles foreldreansvar for og samvær med.
Klageren var utvist med varig innreiseforbud fordi han var dømt til fem års fengselsstraff for voldtektsforsøk og trusler. Klageren ba UNE omgjøre vedtaket fordi han ikke kunne returneres til hjemlandet på grunn av sine psykiske lidelser. UNE mente at retur til hjemlandet ikke ville være et brudd på den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3.
UDI utviste klageren med fem års innreiseforbud fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger om identitet og tidligere opphold i Norge da hun søkte om familieinnvandring. Hun hadde også brutt tidligere innreiseforbud. UNE opprettholdt vedtaket om utvisning, men satte innreiseforbudet ned til to år av hensyn til klagerens barn.
Tidligere vedtak om utvisning ble omgjort på grunn av sykdom hos klagerens samboer og omsorgssituasjonen for felles barn. Utvisning ville påføre barna uvanlig store belastninger.
Klageren ble utvist med varig innreiseforbud fordi hun var dømt til tvungent psykisk helsevern for drapsforsøk, og for å ha utøvd vold og fremsatt trusler mot sine egne barn. Det at klageren var ilagt særreaksjon og ikke straff var ikke til hinder for utvisning. Det var ikke helsefaglige motforestillinger mot at klageren utvises til sitt hjemland.
UNE omgjorde ikke sitt tidligere vedtak om utvisning med varig innreiseforbud fordi UNE mente at det tidligere vedtaket ikke var ugyldig, og det heller ikke var nye forhold som tilsa at vedtaket burde endres.
Klageren ble utvist for fem år fordi hun hadde oppholdt seg ulovlig i Norge i et drøyt år etter at hun fikk endelig avslag på sin søknad om beskyttelse.
