Søk i praksisbasen

Klageren og barna fikk ikke beskyttelse i Norge fordi UNE ikke trodde på klagerens forklaring om at hun hadde flyktet fra et tvangsekteskap.

Klagerne fikk ikke beskyttelse fordi UNE mente at asylforklaringen ikke var troverdig. Klagernes oppgitte identiteter som uregistrerte biduner fra Kuwait og statsløse var ikke sannsynliggjort. UNE la derfor heller ikke forklaringen om at ektefellen ble anholdt og torturert av kuwaitiske sikkerhetsmyndigheter til grunn. Siden det var ukjent hva som var familiens hjemsted, var det ikke mulig å gjøre en «barnets beste» vurdering og ta stilling til hva som er den beste løsningen for barna.

Klageren fikk opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn fordi han hadde store psykiske helseproblemer og av hensyn til barna. Oppholdstillatelsen ble gitt med begrensninger fordi det var tvil om klagerens identitet.

Klageren fikk ikke beskyttelse fordi det ikke forelå risiko for forfølgelse i Afghanistan. Han kunne søke om familieinnvandring med gravid, psykisk syk ektefelle i Norge. Sentralt i saken var den generelle sikkerhetssituasjon, overgrep som Bacha bazi, jordkonflikt, og frykt for tvangsrekruttering.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.