Søk i praksisbasen

Det sentrale i saken var om ekteskapet kunne anerkjennes som grunnlag for familiegjenforening, jf. ekteskapsloven § 18 a og spørsmålet om ekteskapet vil stride mot norsk rettsorden (Ordre public).

Klageren fikk ikke familieinnvandring med norsk ektefelle. Det var ikke dokumentert at ektefellen var registrert som skilt fra sin tidligere ektefelle i Pakistan.

Klageren fikk ikke søke om familieinnvandring fra Norge, fordi hun ikke hadde lovlig opphold i her da hun søkte (formelt avslag). Det var ikke sterke rimelighetsgrunner for at søknaden likevel burde behandles her.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring fordi identiteten hans ikke var sannsynliggjort. Han hadde oppgitt ulike navn og fødselsdatoer ved tidligere søknader om opphold i Norge og i andre land.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefellen i Norge fordi kravet til forsørgelse (underhold) ikke var oppfylt. Dagpenger er ikke inntekt som kan medregnes i kravet til fremtidig inntekt.

Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring, fordi relasjonen ikke var sannsynliggjort.

Klageren fikk beskyttelse i Norge fordi hun hadde fått et barn utenfor ekteskap og dermed kunne risikere forfølgelse ved retur til hjemlandet.

UDI utviste klageren med fem års innreiseforbud fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger om identitet og tidligere opphold i Norge da hun søkte om familieinnvandring. Hun hadde også brutt tidligere innreiseforbud. UNE opprettholdt vedtaket om utvisning, men satte innreiseforbudet ned til to år av hensyn til klagerens barn.

Klageren fikk ikke varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Hans kone hadde ikke hatt sammenhengende oppholdsrett i Norge i fem år, og dermed hadde heller ikke han det.

Klagerne fikk ikke beskyttelse fordi UNE mente at asylforklaringen ikke var troverdig. Klagernes oppgitte identiteter som uregistrerte biduner fra Kuwait og statsløse var ikke sannsynliggjort. UNE la derfor heller ikke forklaringen om at ektefellen ble anholdt og torturert av kuwaitiske sikkerhetsmyndigheter til grunn. Siden det var ukjent hva som var familiens hjemsted, var det ikke mulig å gjøre en «barnets beste» vurdering og ta stilling til hva som er den beste løsningen for barna.