Sist oppdatert: 14.06.202214.06.2022

Sammendrag: Reisedokumenter

Klageren ble nektet reisebevis fordi han ikke hadde sannsynliggjort sin identitet. Klageren hadde benyttet flere identiteter og brukt et falskt dokument i møte med norske myndigheter. Det senere fremlagte passet hadde ikke nødvendig pålitelighet til å avklare hans identitet.

Bakgrunn

Klageren søkte om familiegjenforening med et familiemedlem i Norge. UDI avslo søknaden og UNE opprettholdt vedtaket. Klageren søkte så om beskyttelse under en annen identitet, men det ble avdekket at søknaden gjaldt samme person. Politiet undersøkte ID-dokumentet som klageren la frem da han søkte asyl, og konkluderte med at dokumentet sannsynligvis var forfalsket.

Et europeisk land anmodet om at Norge skulle ta tilbake klageren etter Dublin-forordningen. De opplyste da at klageren var registrert med en annen identitet der.

Klageren fikk innvilget midlertidig oppholdstillatelse med flyktningstatus av UDI, og oppholdstillatelsen ble senere fornyet flere ganger. Deretter fikk klageren innvilget permanent oppholdstillatelse. Han søkte også om reisedokument, men søknaden ble avslått av UDI.

Klageren søkte på nytt om reisebevis for flyktninger, men søknaden ble avslått. UDI mente at klageren ikke hadde sannsynliggjort sin identitet. I forbindelse med en annen søknad fremla klageren hjemlandets pass. Passet ble undersøkt av blant annet Nasjonalt ID-senter, og de konkluderte med at passet var ekte. I klagen på UDIs avslag om reisedokument viste klagerens advokat blant annet til at klageren motvillig hadde kontaktet hjemlandets myndigheter for å få utstedt pass. Han hadde ikke reist ut av Norge, men kontaktet ambassaden på telefon.

Vurdering og konklusjon

UNE mente at det var særlig grunn til å nekte klageren reisebevis, se utlendingsforskriften § 12-1, første ledd bokstav b.

UNE var enig i UDIs vurdering, og mente at det var tvil om klagerens identitet. UNE bemerket at klageren hadde operert med flere forskjellige identiteter og fremlagt falske dokumenter. Disse forholdene var med på å svekke klagerens troverdighet.

UNE merket seg at klageren hadde lagt frem ordinært pass, men mente at dette ikke hadde nødvendig notoritet (pålitelighet) for å fastlegge en identitet. Det var dessuten et vilkår om personlig fremmøte for å motta passet, noe klageren etter egne opplysninger ikke hadde gjort. 

UNE konkluderte med at klageren ikke hadde sannsynliggjort at den identiteten han hadde oppgitt til norske myndigheter var riktig. Vilkårene for å nekte av reisebevis var oppfylt og UNE mente at det var riktig å nekte klageren reisedokumentet.

UNE var kjent med at utlendinger uten dokumentasjon på sin identitet vil møte praktiske vanskeligheter i hverdagen i Norge. Dette vil gjelde alle utlendinger som ikke fyller vilkårene for å få utstedt et norsk reisedokument og som ikke har identitetsdokumenter fra hjemlandet. UNE mente imidlertid at det å utstede et reisedokument til en person som man ikke vet hvem er, vil svekke dokumentets pålitelighet og muliggjøre identitetsmisbruk.

UNE viste også til Høyesteretts dom av 31.10.2017 avsnitt 118 (HR-2017-2078-A) og at flyktningers praktiske problemer i hverdagen ikke kan løses ved å utstede reisebevis i saker hvor identiteten mest sannsynlig er uriktig.

Var dette sammendraget nyttig?