Sist oppdatert: 14.06.2022 14.06.2022

Sammendrag: Reisedokumenter

Klageren fikk ikke fornyet sitt utlendingspass fordi norske myndigheter nå anerkjente visse somaliske pass. Hun ble henvist til å kontakte hjemlandets myndigheter for å få pass.

Bakgrunn

Klageren (barnet) ble født i Norge. Hun fikk oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin mor, som hadde oppholdstillatelse i Norge på humanitært grunnlag. Klageren fikk samtidig utlendingspass og fikk fornyet dette frem til det siste utløp. 

På vegne av klageren søkte moren om fornyelse av utlendingspasset. UDI avslo søknaden på formelt grunnlag, fordi faren ikke hadde signert søknaden. UDIs vedtak ble ikke påklaget.

Det ble igjen søkt om reisedokument for klageren, og i den forbindelse ble det lagt frem et ID-dokument som tilhørte faren. UDI avslo søknaden og viste til at det ikke forelå et klart samtykke fra faren. UDIs vedtak ble påklaget av faren, som ga et mer detaljert samtykke.

UDI orienterte klageren om at somaliske borgere nå kunne benytte hjemlandets pass for reiser til Norge, men at det var nødvendig å reise til utlandet for å få utstedt dette. UDI ba klageren om å levere bekreftelse på timeavtale ved en av de aktuelle ambassadene.

Klagerens advokat skrev at det ikke var forholdsmessig å nekte reisebevis i denne saken. Han viste blant annet til at klagerens verge var enslig forsørger med begrensede midler. Klageren hadde ikke fått beskyttelse i form av asyl i Norge og hadde ikke mulighet til å reise til ambassaden for å fremskaffe pass. Han pekte også på koronasituasjonen og regler for karantene og innreise til Norge.

Vurdering og konklusjon

UNE behandlet saken etter reglene om fornyelse av utlendingspass, fordi klageren tidligere hadde hatt utlendingspass.

UNE viste først til at klagerens far hadde påklaget vedtaket og gitt fullmakt. Dette vilkåret var derfor oppfylt. 

UNE mente at vilkårene for fornyelse ikke var oppfylt, se utlendingsforskriften § 12-7.  I den forbindelse viste UNE til at fra og med 1. august 2018 besluttet norske myndigheter å godkjenne visse somaliske pass for innreise til Norge. Dette gjaldt ordinære somaliske pass som var utstedt enten ved somaliske ambassader eller i Benadir-regionen etter 1. januar 2014. Anerkjennelsen av somaliske pass medførte at borgere av Somalia med oppholdstillatelse i Norge ikke lenger ville få utstedt ordinært utlendingspass av norske myndigheter. Etter 1. august 2018 var somaliske borgere som hadde eller hadde hatt utlendingspass, henvist til å benytte hjemlandets pass for reiser til utlandet.

UNE viste til at somaliske borgere nå måtte fylle alle de ordinære vilkårene for å få utlendingspass etter utlendingsloven § 64 annet ledd. De var ikke lenger unntatt etter utlendingsforskriften § 12-5 fjerde ledd på grunn av somalieres spesielle historie og dokumentsituasjon. Klageren kunne derfor ikke få fornyet sitt utlendingspass etter denne regelen.

UNE kunne heller ikke se at det på vegne av klageren ble søkt på om utlendingspass for en enkeltreise, for å skaffe hjemlandets pass til klageren. Klagerens foresatte var derfor ansvarlig for at klageren ikke hadde fått hjemlandets pass.

UNE mente at det ikke forelå særlige grunner som tilsa at klageren kunne få utlendingspass. Midlertidige reiserestriksjoner som følge av Covid-19 var ikke en særlig grunn. Heller ikke morens økonomiske situasjon eller andre praktiske hindringer ble regnet som særlige grunner.

UNE vurderte hensynet til barnets beste og mente at det ikke ville ha noen avgjørende betydning for barnet om det reiste med et norsk eller somalisk reisedokument. Klagen ble avslått.

Var dette sammendraget nyttig?