Sist oppdatert: 24.02.202124.02.2021

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å ha samvær med barn i Norge. Klageren hadde ikke bodd sammen med barnet eller hatt nok samvær i utlandet det siste året. Det var heller ikke søkt om tillatelsen innen tre måneder etter at barnet flyttet til Norge.

Bakgrunn

 
Klageren har tidligere i perioder hatt arbeidstillatelser i Norge. Han ble i 2010 utvist med et innreiseforbud på fem år. Innreiseforbudet ble senere nedsatt til to år, av hensyn til klagerens norske datter (referansepersonen). Klageren søkte om oppholdstillatelse for å ha samvær med datteren i Norge. Klageren og barnets mor er skilt. De har også to andre felles barn. 
 

Vurdering og konklusjon

 
Klageren oppfylte ikke vilkårene for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 44 fordi han ikke skulle bo fast sammen med barnet i Norge. UNE viste til at klageren har bodd i Irak de siste fem årene og at barnet bor fast med sin mor i Norge.
 
Vilkårene for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 45 var heller ikke oppfylt. For å få opphold på grunn av samvær med barn må klageren det siste året ha bodd sammen med barnet eller utøvet samvær av et visst omfang i utlandet. Klageren må også ha samværsrett av et visst omfang i Norge og det må sannsynliggjøres at samværet vil bli gjennomført. Det er også et vilkår at søknad om familieinnvandring fremsettes innen tre måneder etter at barnet flyttet til Norge. Klageren leverte søknaden om familieinnvandring med referansepersonen cirka åtte måneder etter at referansepersonen flyttet til Norge.
 
UNE vurderte om det forelå særlige grunner for å gjøre unntak fra søknadsfristen, men mente det ikke forelå slike grunner. UNE viste til at hensikten bak bestemmelsen er å sikre at eksisterende samvær mellom foreldre og barn ikke brytes som følge av at barnet flytter til Norge sammen med barnets andre foreldre.  Det var heller ikke gitt opplysninger om at klageren hadde vært forhindret fra å søke innen tremånedersfristen.
 
Uten at det hadde betydning for resultatet i saken viste UNE også til at det ikke var fremlagt dokumentasjon som sannsynliggjorde at klageren hadde samværsrett av et visst omfang i Norge og som sannsynliggjorde at samvær ville bli utøvet i Norge.
 
UNE mente at det heller ikke var sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge som kunne begrunne en tillatelse. Saken skilte seg ikke ut fra andre tilsvarende saker. Det var ikke opplysninger om at barnet hadde et særlig behov for å ha begge foreldrene tilstede, utover det som gjelder for barn generelt. UNE hadde merket seg opplysningene om helsesituasjonen til barnets mor, men mente det ikke var opplysninger som tilsa at hun ikke kunne fortsette å ha omsorgen for barna alene. UNE viste også til at helsesituasjonen til referansepersonens mor vil bli tilstrekkelig ivaretatt av det norske helsevesen. Klagerens tilknytning gjennom oppholdstillatelser, arbeidsforhold og barn i Norge var ikke tilstrekkelig til å legge til grunn at han hadde opparbeidet seg en særlig tilknytning til Norge.
 
Vedtaket var heller ikke i strid med Norges internasjonale forpliktelser eller grunnloven §§ 102 og 104.
 

Var dette sammendraget nyttig?