Sist oppdatert:
07.07.2020
07.07.2020
Sammendrag: Statsborgerskap
Klageren fikk ikke norsk statsborgerskap. Vilkåret om klarlagt identitet var ikke oppfylt. Hans ID-dokumenter tilfredsstilte ikke kravet til pålitelighet (notoritet). Det var uansett ikke mulig å fremskaffe ID-dokumenter fra klagerens hjemland som er pålitelige nok. UNE kom til at klageren heller ikke hadde sannsynliggjort identiteten. Det var ikke grunn til å gjøre unntak.
Bakgrunn
Klageren søkte om norsk statsborgerskap for annen gang.
Vurdering og konklusjon
UNE kom til at vilkåret om klarlagt identitet ikke var oppfylt, se statsborgerloven § 7. Klageren hadde fremlagt irakisk statsborgerbevis og ID-kort, men ikke pass. UNE mente at irakiske dokumenter ikke oppfylte kravet til notoritet (pålitelighet) i statsborgerforskriften § 1-1. Et irakisk pass ville heller ikke oppfylt dette kravet.
Siden klageren kommer fra et land hvor det er umulig å fremskaffe pass eller annen ID-dokumentasjon med høy nok notoritet, vurderte UNE om han hadde sannsynliggjort sin identitet etter unntaket i forskriftens § 1-2. UNE la vekt på at klageren hadde oppgitt annen identitet i et annet europeisk land, hvor han også hadde fremlagt falske dokumenter. Også i Norge hadde han fremlagt dokumenter som etter all sannsynlighet var falske/forfalskede. Etter en helhetlig vurdering mente UNE at klagerens troverdighet var svekket når det gjaldt oppgitt identitet. Klageren hadde selv skapt tvil om identiteten. Vilkåret om sannsynliggjort identitet var ikke oppfylt.
Klageren var ikke omfattet av noen av unntakene for særlige grupper av søkere, se forskriftens § 1-3. Det forelå heller ikke særlig sterke grunner for å gjøre unntak etter statsborgerloven § 19.