Sist oppdatert: 21.09.202021.09.2020

Sammendrag: Statsborgerskap

Klageren fikk ikke norsk statsborgerskap fordi han ikke oppfylte vilkåret om å være bosatt i Norge på vedtakstidspunktet. Det var ikke aktuelt å sette klagerens søknad på vent til han flyttet tilbake til Norge.

Sakens bakgrunn

 
Et par måneder etter at klageren søkte om norsk statsborgerskap, ble han i følge opplysninger i Det sentrale folkeregisteret registrert utvandret til utlandet.
 
UDI avslo klagerens søknad om norsk statsborgerskap fordi klageren ikke oppfylte vilkåret om at den som søker om norsk statsborgerskap på vedtakstidspunktet "er og vil forbli bosatt i riket", jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav c.
 
I klagen skrev klageren at søknaden hans måtte legges på vent. Før han hadde søkt om norsk statsborgerskap hadde han ringt til UDI og spurt om han kunne søke om norsk statsborgerskap før han flyttet til utlandet. Han mente at UDI hadde fortalt ham søknaden hans kunne settes på pause til han kom tilbake Norge. Dette hadde vært avgjørende for at klageren hadde flyttet midlertidig til utlandet for å arbeide.
 
UDI vurderte saken på nytt, men fant ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket eller stille saken i bero. UDI innhentet loggen fra samtalen UDIs veiledningstjeneste hadde hatt med klageren. I følge loggen ble klageren informert om at UDI ikke anbefalte ham å søke om norsk statsborgerskap før han flyttet, på grunn av kravet om at han var bosatt i Norge på vedtakstidspunktet. UDI mente derfor at de ikke hadde gitt klageren uriktig informasjon.
 

UNEs vurdering og konklusjon

 
UNE tok ikke klagen til følge. I likehet med UDI mente UNE at klageren ikke oppfylte vilkåret om å være bosatt i Norge på vedtakstidspunktet, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav c. UNE bemerket at det var uten betydning at klageren bodde i Norge på søknadstidspunktet. Regelverket åpent for å gjøre unntak fra kravet om å "forbli" bosatt i riket, jf. statsborgerforskriften § 2-1, men det var ikke gjort unntak fra kravet til å være bosatt i Norge på vedtakstidspunktet.
 
UNE mente også at statsborgerloven ikke åpent opp for å sette klagerens søknad på vent. Adgangen til å stille behandlingen av en søknad i bero var regulert i statsborgerloven § 30, og klagerens tilfellet var ikke omfattet.
 
Videre mente UNE at det ikke var aktuelt å gjøre unntak fra kravet om å være bosatt i Norge etter den snevre unntaksbestemmelsen i statsborgerloven § 19. UNE vektla blant annet det klageren ikke hadde sannsynliggjort at han hadde fått misvisende informasjon fra UDI.
 

Var dette sammendraget nyttig?