Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte familieinnvandring med ektefelle som er norsk borger (referansepersonen). Vedlagt søknaden var blant annet dokumentasjon på at referansepersonen mottar dagpenger og barnetrygd for deres felles barn.

Vurdering og konklusjon

UNE var enig med UDI i at kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt fordi kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. Det er bare inntekt som nevnt i utlendingsforskriften § 10-8 første ledd bokstav a til f som regnes som inntekt. Dagpenger er ikke omfattet av bestemmelsen, og regnes derfor ikke som fremtidig inntekt. De var ikke sendt inn dokumentasjon på arbeidsinntekt, og referansepersonen var heller ikke er registrert med noen aktive arbeidsforhold i Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret. Det var heller ikke grunn til å gjøre unntak fra underholdskravet. UNE vurderte opplysningen i klagen om at referansepersonen har nok midler til å forsørge dem begge, og at hun også har gode utsikter til å gjenoppta sitt arbeidsforhold.

UNE mente at det heller ikke foreligger «særlig sterke menneskelige hensyn» slik dette begrepet skal forstås, som tilsier at det gjøres unntak fra underholdskravet.

UNE mente at det i utgangspunktet ville være til barnets beste å bo sammen med begge foreldrene, men viste til at det ikke er et generelt unntak fra underholdskravet for saker der klageren og referansepersonen har felles barn. Det var ikke opplysninger om at barnet har et særlig behov for å ha begge foreldrene tilstede, ut over det som gjelder for barn generelt. Videre mente UNE at det ikke var opplysninger i saken som tilsier at det er varige hindre for at familieinnvandring kan skje i fremtiden; blant annet var det ikke opplyst om forhold som gjør at det vil være umulig å oppfylle underholdskravet. Det var heller ikke opplyst om forhold som tilsier at partene ikke kan leve sammen i klagerens hjemland.