Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte

Anmodningen ble tatt delvis til følge. Enstemmig.

Kvinne fikk tillatelse for familieinnvandring med norsk ektefelle. Hun og mannen separerte seg flere ganger. Klageren fikk et barn som ble registrert som ektemannens. I forbindelse med skilsmisse etter seks års ekteskap krevde mannen DNA-test av barnet. Den viste at han ikke var barnefar. Klageren søkte asyl for seg og barnet da hun sto uten tillatelse. Hun viste til at hun ikke visste hvem barnefar var, at hennes familie i hjemlandet hadde truet med å drepe henne og barnet fordi hun hadde påført familien skam fordi hun nå var ugift mor med barn med ukjent far. Hun viste også til at hun ikke kunne slå seg ned på et annet sted i hjemlandet, det var nesten umulig for en kvinne med aleneomsorgen for et barn å klare seg da.

Etter stund etter UNEs avslag i klagen for henne og barnet, fikk klageren et psykisk sammenbrudd og truet bl.a. med å drepe seg og barnet. Klageren ble innlagt psykiatrisk og barnevernet akuttplasserte barnet. Det ble anmodet om omgjøring av avslaget i klagesaken.

Klageren og den ansvarlige i barnevernstjenesten forklarte seg i nemndmøtet. Klageren fastholdt forklaringen om ukjent barnefar og at hun og barnet ville bli drept av sin familie. Barnevernskonsulenten opplyste bl.a. at mor og barn hadde omfattende samvær nå, at det ble ansett til å være til barnets beste, samværene fungerte bra og det var sannsynlig at de ville bli ytterligere øket. Om mor og barn fikk bli ville det mulig bli tilbakeføring av barnet på sikt. Barnet var ellers traumatisert etter å ha bodd i et meget turbulent ekteskap, den barnet hadde hatt som far over lengre tid forsvant plutselig ut av barnets liv (etter DNA-testen) og så opplevde barnet klagerens sammenbrudd og å bli akuttplassert. De var meget bekymret for barnets omsorgssituasjon dersom det skulle bli med klageren til hjemlandet.

Nemnda la ikke til grunn klagerens forklaring om at hun ikke visste hvem barnefar var. Barnet måtte være unnfanget da hun var alene på lang ferie i hjemlandet, og barnefaren var en hun sannsynligvis hadde en sosialt akseptabel relasjon til. Nemnda bemerket at det var konkret grunn til å tvile om hun faktisk var skilt fra sin indiske ektemann da hun giftet seg med herboende. Nemnda la følgelig heller ikke til grunn at hennes familie ville drepe henne og barnet.

Nemnda mente etter en samlet vurdering av en rekke forhold, at det ikke lenger fremsto som forsvarlig å pålegge barnet å returnere med klageren til India, bl.a. som følge av barnets behov for stabilitet etter en rekke pregende opplevelser barnets siste år. Barnet fikk følgelig tillatelse etter utlendingsloven § 38. Nemnda mente det ikke var aktuelt å pålegge mor å returnere mens barnet fikk bli, pga omfanget på hennes samvær med barnet (flere timer to dager ukentlig).

Oppgitt identitet ble ansett ikke sannsynliggjort, for klagerens del pga bl.a. usikkerhet om hennes identitet (sivilstand) og for barnets del pga ukjent far.

Tillatelsene ble gjort begrenset. For klagerens del pga misbruk av asylinstituttet og for barnets del pga ikke sannsynliggjort identitet. For barnets del kunne begrensingen oppheves ved avklaring av farskap. For klagerens del ble det ikke gitt noen anvisning på hvordan begrensingene kunne oppheves.