Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Utvisning

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte.

Klagen ble tatt til følge. Enstemmig.

Kvinne søkte asyl i 2010. Hun sa hun var borger av Usbekistan og at hun ventet barn med norsk borger. Idet hun var registrert med asylsøknad i Sverige ble hun returnert dit. Åtte år etter ble klageren stoppet ved en rutinekontroll i Norge. Hun opplyste at hun egentlig var ukrainsk borger og la frem gyldig ukrainsk pass. Hun sa at hun hele tiden hadde bodd med sin samboer (religiøst gift) i Norge fordi hun returnerte hit rett etter uttransporten til Sverige. Hun hadde fått fire barn med samboeren. Samboeren var blitt norsk borger før barna ble født og barna var da norske. (Klagerens barn var iht ukrainsk statsborgerlov også ukrainske.).

Klageren ble utvist med 2 års innreiseforbud av UDI. I forbindelse med klagen ble det fremlagt en rekke helseerklæringer knyttet til alle barna (9 år og yngre) og for samboeren.

Klageren og samboeren forklarte seg i nemndmøtet. Begge sa at de visste at klageren var ulovlig i Norge og at vilkårene for rett til tillatelse for familieinnvandring ikke var oppfylt, da han ikke hadde arbeidet på flere år. De forklarte seg spesielt om barnas helse og deres daglige oppfølgningsbehov og om samboerens helsemessige begrensinger som følge av tidligere sykdom. Klageren redegjorde for sin tilknytning til Ukraina og sitt nettverk m.v. der.

Nemnda mente klagerens brudd på utlendingsloven i form av 8 års ulovlig opphold var grovt og i tillegg hadde hun oppgitt falsk nasjonalitet. Sterke allmennpreventive hensyn tilsa utvisning.

Det var ingen tvil om at barnas beste tilsa at familien fortsatt bodde sammen og at både mor og far var gode omsorgspersoner. Klageren og samboeren kunne ikke henvises til å bosette seg i et (opprinnelig) felles hjemland og samboer kunne ikke påregne oppholdstillatelse i Ukraina. Tre av barna var avhengige av relativt tidkrevende behandling daglig. Klagerens nettverk i Ukraina var svært begrenset og tilsa at hun ville få lite støtte fra nettverk om hun returnerte dit med barna. Tilsvarende tilsa fars helsebegrensinger at han neppe ville kunne ta vare på alle barna i Norge. Han hadde ingen familie i Norge og familiens nettverk her besto av folk i moskeen. De eldste barna var iht faglige uttalelser svekket i norsk språk og hadde forsterket undervisning i norsk. Et evt opphold i Ukraina ville for øvrig innebære et fjerde språk for barna å forholde seg til. Det eldste barn var ellers faglig svak på skolen og både barna og foreldrene fremsto som svakt integrert. En adskillelse med to års innreiseforbud, hva enten det medførte at søskenflokken ble splittet eller de ble splittet fra en av foreldrene, ville klart ikke fremme barnas språkkunnskap eller faglige fremgang hvilket igjen ville bety at fremtidige problemer med integrering, både ifht arbeid og sosiale forhold. Det ble herunder lagt til grunn at barna i fremtiden ville bo i Norge og ikke i Ukraina.

Var dette sammendraget nyttig?