Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte
Omgjøringsanmodning ble tatt til følge. Dissens.
Mann, født 1990, søkte beskyttelse fordi han hadde konvertert til kristendommen. Han fikk avslag ved UNEs vedtak i 2018. Klageren varslet stevning til domstolene, og varselet ble behandlet som en omgjøringsanmodning. Han anførte blant annet at han som aktiv kristen og profilert blant annet på Facebook og Youtube risikerte forfølgelse ved retur.
Nemnda bemerket:
«Nemndas flertall, ved nemndmedlemmene (…), legger etter dette til grunn at klagerens konvertering til kristendommen er ekte, i den forstand at det dreier seg om en reell overbevisning og tro.
Nemndas flertall, ved nemndmedlemmene, mener det foreligger velbegrunnet frykt for forfølgelse for klageren dersom han blir returnert til i Iran. Det vises særlig til at konvertitter, som opererer i såkalte hjemmekirker, vil være utsatt for vilkårlige razziaer fra myndighetene.
De som blir tatt, risikerer å bli registret, pågrepet og arrestert. Videre kan de bli pålagt kausjon og andre sivilrettslige hindringer, f eks utestengelse fra arbeid eller studier. De kan også bli pålagt å skrive under på at de vil avslutte aktivitetene, og dersom de bryter dette løftet, vil reaksjonene sannsynligvis bli sterkere ved neste anledning, med fengsling og mulig tortur.
Flertallet slutter seg til vurderingen i dom avsagt 06.05.2019 av Borgarting lagmannsrett, hvor det på s 13-14 legges til grunn at det er tilstrekkelig for å ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse, at en konvertitt oppsøker hjemmekirkemiljøet etter en retur. I tillegg påpeker flertallet at det ikke er usannsynlig at klageren vil innta en mer ledende og misjonerende rolle i dette miljøet, som vil gjøre ham ytterlige utsatt.
Flertallet mener etter dette at klageren har krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.
Nemndas mindretall, ved nemndleder, tar utgangspunkt i den forståelse av landinformasjon og risiko som fremgår av UNEs vedtak 12.06.2018.
En rekke klagere fra Iran anfører at de frykter forfølgelse på grunn av sin religiøse tilhørighet. Sakene dreier seg i hovedsak om frykt for alvorlige reaksjoner fra iranske myndigheter eller privatpersoner som følge av konvertering fra islam til kristendom. Noen anfører at de har konvertert i Iran, mens andre anfører at de konverterte etter at de kom til Norge. Praksis i UNE avhenger av den til enhver tid tilgjengelige landinformasjon om situasjonen for kristne konvertitter i Iran.
Mindretallet viser til at UNE, på generelt grunnlag, ikke legger til grunn at konverteringen gir rett til beskyttelse ut fra utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b. Dette har vært praksis i UNE i lang tid, og er således å anse som fast og langvarig forvaltningspraksis, som i det alt vesentlige også har fått tilslutning gjennom domstolenes praksis, i alle fall frem til Borgarting lagmannsretts dom 06.05.2019.
Sentralt i risikovurderingen er i henhold til praksis hvordan klageren forventes å praktisere sin tro ved retur, altså hvordan den religiøse overbevisningen vil komme til uttrykk; vil den holdes offentlige eller privat, hva slags kristne aktiviteter antas klageren å delta i og hvilken risiko vil disse i så fall utgjøre.
Konvertitter som har en ledende stilling i et kristent miljø, driver utadrettet misjonerende aktivitet, eller er sterkt profilert vil kunne risikere forfølgelse ved retur til Iran. De som bare har hatt beskjeden kristen aktivitet i Norge, eller som mangler kunnskap til å lære opp andre i kristen tro, vil i utgangspunktet ikke risikere forfølgelse.
Det følger av UNEs praksis at en konvertitt kan returnere til Iran dersom man kan anta at vedkommende vil utøve sin religion innenfor de sosiokulturelle rammene. Det anses ikke som forfølgelse at en konvertitt som returnerer til hjemlandet, må finne seg i at den religiøse aktiviteten begrenses sammenlignet med i Norge.
Mindretallet legger til grunn at det ikke er holdepunkter for at situasjonen for konvertitter i Iran har endret seg vesentlig de senere år, jf forklaring i nemndmøte fra Landinfo v/Aslak Vardund.
Vardund har i sin forklaring tatt utgangspunkt i at det finnes anslagsvis 200 - 300 000 konvertitter i Iran. Konvertittene tillates ikke åpen kristen virksomhet eller forkynning, men er henvist til å drive sin virksomhet i såkalte hjemmekirker. Vardund uttaler at det virker som om ikke veldig mange av de som er med i hjemmekirkemiljøet opplever problemer med myndighetene. Likevel hender det at myndighetene slår ned på dette, ved å arrestere ledende personer eller i form av mer vilkårlige razziaer. Han anslår at et sted mellom 100 og 200 personer årlig pågripes, men at mange løslates etter kort tid. Kun et fåtall ender med straffesak eller dom.
På denne bakgrunn mener mindretallet at UNEs praksis om at iranske konvertitter som utgangspunkt ikke risikerer forfølgelse, jf § 28 første ledd bokstav a, fortsatt kan legges til grunn, med mindre de har en ledende eller misjonerende stilling.
Spørsmålet er dernest om klageren i denne saken, som følge av sin aktivitet på sosiale medier og i menighetene etter avslaget i UNE 12.06.2018, likevel har krav på beskyttelse.
Det er anført at klageren vil innta en mer ledende og misjonerende rolle i dette miljøet, dersom han må returnere til Iran.
Mindretallet legger ikke vesentlig vekt på klagerens aktivitet på sosiale medier. Han har selv forklart at han opprettet profil på Facebook for noen måneder siden, og at han nå har 5300 venner. Videre at han har et betydelig antall treff på videoer han har lagt ut på sosiale medier. Mindretallet viser til at denne type aktivitet er relativt utbredt blant eksiliranere og konvertitter, men ikke er noe som tilsier at man i utgangspunktet risikerer forfølgelse ved retur til Iran.
Mindretallet mener videre at den aktiviteten klageren har hatt i sine menigheter i Norge fra høsten 2018, ikke tilsier at han vil ha en ledende eller misjonerende rolle ved en eventuell retur til Iran.
Mindretallet vil i denne sammenheng vise til uttalelse fra Landinfo v/Aslak Vardund i nemndmøtet. På spørsmål om misjonering i eller fra utlandet kan få konsekvenser ved retur
til Iran, sier han at han ikke kjenner til saker med konvertitter der avviste asylsøkere er fengslet eller dømt etter retur, i hvert fall ikke fra Norge.
Mindretallet mener etter dette at klageren ikke risikerer forfølgelse ved retur til Iran, og at han dermed ikke har krav på beskyttelse jf utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.»