Sammendrag: EØS
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte.
Klagen ble ikke tatt til følge. Dissens.
Mann søkte om oppholdskort på grunnlag av ekteskap inngått med EØS-borger. Han hadde tidligere oppholdt seg delvis ulovlig og delvis med kortvarige tillatelser i Italia, da han inngikk ekteskap med en rumensk kvinne i Italia. Ektefellen fikk senere arbeid i Norge via kontakter av klagerens familie i Pakistan, og hun reiste til Norge. Klageren reiste deretter til Norge og fikk arbeid gjennom de samme kontaktene.
UDI mente at klagerens hovedformål med ekteskapet mest sannsynlig var å skaffe seg oppholdsrett etter EØS regelverket, og avslo klagerens søknad om oppholdskort.
Etter å ha hørt både klagerens og referansepersonens forklaringer under nemndmøtet var nemndas flertall enig med UDI i at det forelå et omgåelsesekteskap, og sluttet seg i det vesentlige til UDIs begrunnelse. Flertallet viste blant annet til at det foreligger et høyt utvandringspotensiale fra klagerens hjemsted, og at saken hadde mange fellestrekk med et kjent modus der menn fra Pakistan inngår ekteskap med øst-europeiske kvinner for så å søke opphold i Norge etter EØS regelverket. Flertallet la videre vekt på omstendighetene før ekteskapsinngåelsen, omstendighetene ved selve ekteskapsinngåelsen, samt til troverdigheten av ektefellenes forklaringer. Flertallet viste til at ektefellene hadde gitt ulike forklaringer på flere punkt, og at de på enkelte punkt også forklarte seg ulikt sammenholdt med forklaringer de hadde gitt tidligere i prosessen. Flertallet bemerket at ingen av momentene i seg selv var avgjørende, og at det isolert sett kan forekomme mulige forklaringer på flere av dem. Etter en samlet vurdering konkluderte imidlertid flertallet med at det var sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er et omgåelsesekteskap, inngått med det hovedformål å skaffe klageren et oppholdsgrunnlag. Det forelå dermed grunnlag for å nekte klageren oppholdskort.
Mindretallet mente at selv om det forelå enkelte forhold som ikke stemte i ektefellenes forklaringer, var dere forklaringer samlet sett troverdige, og det var ikke grunnlag for å nekte klageren oppholdskort.
Nemnda bemerket for øvrig at det også forelå omstendigheter som ga grunn til å stille spørsmål ved om referansepersonene fortsatt kunne anses å være omfattet av arbeidstakerbegrepet i utlendingsloven § 112, men fant det ikke nødvendig å ta endelig stilling til dette da det ikke var avgjørende for sakens utfall.
På bakgrunn av flertallets konklusjon, ble UDIs vedtak om utvisning av klageren med fem års innreiseforbud og SIS-innmelding også opprettholdt. Flertallet la til grunn at klageren forsettlig eller grovt uaktsomt hadde gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger ved at han ikke hadde opplyst om hovedformålet med ekteskapet i saken om oppholdskort. Det objektive grunnlaget for å utvise var dermed oppfylt, og utvisning var ikke uforholdsmessig.