Sammendrag: Utvisning
Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.
Klagen ble tatt til følge. Enstemmig resultat, men dissens på begrunnelsen.
Saken gjaldt en kvinne fra India som tidligere hadde hatt oppholdstillatelse i Norge. Hun søkte om å få oppholdstillatelse som helsefagarbeider for å arbeide ved et privat helsefirma. I søknaden opplyste hun at hun hadde jobbet ved dette firmaet, og i tillegg jobbet som helsefagarbeider ved en kommunal helseinstitusjon. UDI la til grunn at klageren ikke hadde anledning til å ha mer enn en arbeidsgiver, og tilbakekalte hennes oppholdstillatelse. Hun fikk også avslag på søknaden om arbeidstillatelse, og ble forhåndsvarslet om utvisning. UNE traff vedtak om tilbakekall i september 2018.
Nemnda hadde til behandling utvisningssaken og avslaget på søknad om arbeidstillatelse.
Nemnda bemerket blant annet at klageren ble gitt tillatelse til å arbeide i 2017. Det fremgikk av denne tillatelsen at klageren kun hadde anledning til å arbeide for en spesifikk arbeidsgiver, det private helsefirmaet. Objektivt sett innebar da hennes arbeid ved den kommunale helseinstitusjonen at hun hadde brutt et vilkår for tillatelsen, og dermed også overtrådt utlendingsloven § 55.
Nemnda var imidlertid i tvil om overtredelsen kan anses som grov, jf. loven § 66 første ledd bokstav a. På den ene siden gjaldt det en overtredelse som hadde pågått i 8 av tillatelsens 12 måneder, og i et omfang som tilsa om lag en 63 % stilling. Vilkåret var videre fremhevet i tillatelsen, og forankret i lovteksten. På den annen side ble arbeidsforholdet med kommunen avsluttet i det klageren ble klar over overtredelsen, og hun hadde opplyst om arbeidsforholdet selv og ikke forsøkt å holde det skjult. Nemnda endte med å ikke ta stilling til om forholdet kunne anses som grovt, da det uansett ble ansett uforholdsmessig å utvise.
I forholdsmessighetsvurderingen ble det sett hen til at klageren hadde arbeidet som helsefagarbeider, noe hun hadde tillatelse til. Dette er ønsket arbeidsinnvandring innenfor en sektor med stort behov for kvalifisert arbeidskraft. Hun hadde dermed ikke brutt med hovedformålet med tillatelsen. Hun hadde også vært åpen om arbeidsforholdet, det var regulert og hun betalte skatt av sine inntekter. Slik sett skiller saken seg fra f.eks. saker der studenter arbeider for mye, i strid med tillatelsens studieformål. Nemnda mente videre det ikke ville vært noe i veien for at klageren kunne arbeidet mer enn den 80%-stillingen hun hadde i det private firmaet, eller at hun byttet arbeidsgiver til kommunen. Det gjorde det krevende å se på overtredelsen som spesielt alvorlig. Klagerens hensikt med å arbeide mye var videre legitim, da hun ønsket å tjene nok penger til å forsørge sin familie og på sikt få dem hit. I tillegg ble det bemerket at klagerens tillatelse ble tilbakekalt for den resterende perioden, og myndighetene hadde derfor allerede reagert mot overtredelsen. Selv om utlendinger har et stort ansvar for å sette seg inn i de rettigheter og plikter som følger av regelverk og gitte tillatelser, mente nemnda at dette ikke kunne tillegges avgjørende vekt her. Den alminnelige rettsoppfatning kan heller ikke tas til inntekt for at det bør reageres mot en slik overtredelse.
Etter nemndas konklusjon ble utvisningsvedtaket omgjort, og klageren ble gitt en tillatelse til arbeid i den andre saken.