Sist oppdatert: 19.01.2020 19.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte

Anmodningen ble ikke tatt til følge. Dissens.

Mann anmodet om omgjøring av UNEs tidligere vedtak om avslag på søknad om beskyttelse fordi han hadde konvertert til kristendommen. Han anførte at han i en årrekke hadde vært aktiv i menigheten, hadde fremstått som iransk konvertitt i media og at han den siste tiden jevnlig var aktiv i evangeliserende og misjonerende aktivitet på åpen gate. I nemndmøtet forklarte også et vitne fra menigheten om klagerens trosutøvelse der.

Nemnda bemerket blant annet at de la til grunn at klageren hadde konvertert til kristendommen i Norge.

Nemndas flertall mente at utadrettet evangelisering ikke fremstod som en reell del av klagerens hverdag i dag, slik han fremstod for nemnda og ut fra sakens opplysninger for øvrig. Flertallet viste til klagerens forklaring, samt opplysninger i saken om at hans trosutøvelse vesentlig hadde vært å delta på gudstjenester og aktiviteter innen menigheten og praktisere sin tro privat. Dessuten hadde han i stor grad tilbudt seg, og vært en praktisk medhjelper, i forbindelse med arrangementer i menigheten, blant annet med rydding og matlaging. Hans utadrettede aktivitet som kristen utenfor kirken hadde gått ut på å vise hjelpsomhet og kjærlighet. Han hadde tatt imot undervisning i menigheten, men hadde ikke noen ledende eller fremtredende rolle, og sa selv at han ikke var, eller ønsket å være, en lærer.

Flertallet mente klagerens forklaring for nemnda ikke sannsynliggjorde hvorfor den nye aktiviteten med evangelisering var blitt så viktig nå, etter en årrekke som kristen med langt mindre eksponert aktivitet, og anså at det sannsynligvis var rettet inn for å få oppholdstillatelse. Flertallet viste i den sammenheng til at klageren har opptrådt strategisk før. Flertallet mente at de sosiokulturelle normene i Iran til en viss grad vil kunne begrense måten han kan utøve sin tro på, men ikke i en slik grad at det ville utgjøre forfølgelse. Flertallet mente at selv om det ble rapportert om razziaer mot hjemmekirker/husmenigheter i Iran, var det ikke en reell risiko for at klageren vil bli utsatt for forfølgelse i utlendingslovens forstand.

Nemndas mindretall mente at klageren ville kunne påta seg undervisningsrolle i en hjemmekirke/husmenighet i hjemlandet, noe som ville utsette ham for forfølgelsesrisiko. Mindretallet mente derfor at klageren skulle gis beskyttelse.

En samlet nemnd mente at den øvrige eksponeringen av klageren i media og over internett, ikke var av en art eller omfang som tilsa risiko for forfølgelse. En samlet nemnd mente også at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge etter utlendingsloven § 38.

Var dette sammendraget nyttig?