Sammendrag: Utvisning

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi klageren ikke befant seg i Norge.

Anmodningen ble tatt til følge. Enstemmig.

Klageren ble endelig utvist i 2017 med innreiseforbud i to år. Dette var pga. brudd på utlendingsloven. Klageren hadde før utvisningsvedtaket ble truffet, fått to barn med en norsk kvinne som opprinnelig var av samme nasjonalitet som klageren.

Klageren reiste frivillig til hjemlandet etter at han ble utvist. Han anmodet om omgjøring av vedtaket av hensyn til barna. Som følge av at moren arbeidet og studerte, hadde barna bodd med ham i et halvt år i Vietnam. Barna ble syke der og etter et halvt år hentet mor dem tilbake til Norge. Det eldste barnet hadde da nesten mistet sitt norske språk, hadde utviklet tilpasningsproblemer i forhold til sin tidligere barnehage og måtte få særskilt oppfølgning. Barnet savnet sin far og mor hadde problemer med aleneomsorgen pga. jobb og studier, samt at hun i tillegg hadde omsorg for barn fra et tidligere ekteskap. Mor viste til at om hun sluttet jobben ville underholdskravet for mannen ikke være oppfylt når innreiseforbudet opphørte sent 2019. Hun vurderte derfor på nytt å sende barna til sin far.

Nemnda bemerket at det ble anmodet om omgjøring pga. nye omstendigheter som oppsto etter at vedtaket om utvisning ble truffet og at klageren da etter loven § 71 skulle søke opphevelse av innreiseforbudet gjennom utenriksstasjon. Dette sikrer en eventuell to-instansbehandling og synliggjør at den utviste faktisk har reist ut. I dette tilfellet var det ingen tvil om at han hadde reist ut (dokumentert) og befant seg i hjemlandet. Nemnda uttalte her:

«Med utgangspunkt i omstendighetene rundt etableringen av klagerens familieliv legges det ellers til grunn at ikke å omgjøre utvisningsvedtaket, men i stedet henvise klageren til å avvente behandlingen av søknaden om opphevelse av innreiseforbudet kun vil være uforenelig med EMK art. 8 dersom det foreligger helt spesielle omstendigheter. Når det gjelder spørsmålet om det kan anses å foreligge helt spesielle omstendigheter som tilsier at opphevelse av innreiseforbudet vil være uforenelig med EMK. art. 8, har nemnda ikke tatt stilling til dette.

Selv om det ikke kan anses å foreligge så spesielle omstendigheter som gjør opprettholdelse av innreiseforbudet uforenelig med EMK, mener nemnda at vedtaket om utvisning bør omgjøres selv om det også foreligger tungtveiende hensyn som taler for å opprettholde det. Det vises til at selv om et vedtaket ikke er uforenelig med EMK art. 8, er det likevel et skjønnsrom der forvaltningen kan unnlate å opprettholde et gyldig vedtak om utvisning på lik linje med at forvaltningen kan unnlate å utvise etter en skjønnsmessig vurdering (hensiktsmessighetsskjønn) selv om alle vilkår er oppfylt.

Nemnda mener at verken allmenn-eller individualpreventive grunner tilsier at vedtaket opprettholdes. Klageren har reist frivillig ut og han oppholder seg i hjemlandet. Videre er det lagt vekt på at barnas situasjon er endret, og at de nye omstendighetene er inntrådt nettopp som følge av at klageren og familien for øvrig har innrettet seg etter utvisningsvedtaket. Videre er det sett hen til at forholdene gjelder klagerens barn og at det er drøyt et halvår til innreiseforbudet utløper.»

En konkret vurdering tilsa at vedtaket burde omgjøres, spesielt av hensyn til det eldste barnet. Nemnda viste til at foreldrene har forsøkt å legge forholdene til rette slik at barnas omsorgsbehov ble best mulig dekket etter at klageren reiste til hjemlandet, og at et nytt midlertidig opphold i Vietnam ikke var til det beste for barnet. Samtidig hadde nemnda forståelse for at mor arbeidet for å sikre oppfyllelse av underholdskravet i forbindelse med en fremtidig søknad om familieinnvandring.