Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte.
Klagen ble tatt til følge. Dissens.
Sammendraget gjelder mor og to barn.
Kvinne med to barn søkte beskyttelse i Norge. De la ikke frem noen identitetsdokumenter. Hun viste til at hun hadde en voksen datter med norsk statsborgerskap i Norge, samt en mindreårig sønn som var britisk borger og som bodde i Norge hos søsteren. Hennes ektemann/barnas far var også britisk borger, men hun visste ikke hvor han var. Klageren og barna hadde forlatt Irak fem år tidligere og fått avslag på søknad om beskyttelse i Bulgaria. De ble så registrert i flere tredjeland før de reiste videre til Norge. UDI avslo søknaden og viste til at Norge ikke var nærmest til å behandle den. Verken ektemann eller den mindreårige sønnen var registrert i Norge.
I nemndmøtet fremla klageren pass og diverse andre originale ID-dokumenter for seg, ektemannen og barna. Klageren medgav at hun bevisst hadde gitt uriktige opplysninger da hun søkte om beskyttelse, hun hadde vært i kontakt med ektemannen fortløpende. Han bodde i Norge og jobbet her, han hadde imidlertid ikke blitt registrert som EØS-borger her ennå da han ikke hadde dokumentert at han kunne forsørge seg her. Ektemannen ble britisk borger for flere år siden etter mange års botid i England. Deres yngste sønn fylte vilkårene for britisk statsborgerskap, men ikke de øvrige barna. Ektemannen hadde bodd sammen med klageren og barna i tre år i Bulgaria mens de var asylsøkere der. Ektemannen hadde da hatt oppholdsrett der som EØS-borger, men klageren og barna hadde ikke fått oppholdsrett. Klageren og barna hadde for øvrig ikke fått oppholdstillatelse i England og de ønsket nå etter mange års adskillelse å få bo samlet i Norge. Klagerens eldste barn samt ektefellen forklarte seg også i nemndmøtet.
Nemnda tok ikke stilling til om oppgitt identitet kunne legges til grunn, men la familierelasjonene til grunn.
Nemndas flertall ved nemndmedlemmene mente at særlige grunner tilsa at deres søknad om beskyttelse ble realitetsbehandlet i Norge, slik at de ikke ble returnert iht. Dublinreglene. Dette fordi barna, som nå var ungdommer, hadde reist rundt i mange år og bodd under uforutsigbare forhold, samt at de ikke hadde hatt skolegang på nesten tre år. Hensynet til barna tilsa derfor at de fikk sin sak behandlet her fremfor i et annet Dublinland. Mindretallet var enig i at hensynet til barna var vektig, men at hensynene bak Dublin-regelverket måtte tillegges avgjørende vekt av allmennpreventive årsaker da saken berørte nettopp dette kjerneområdet.