Sammendrag: Familie

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte da klageren var i Norge på Schengen-visum. Ektefellen møtte også og forklarte seg i møtet.

Klagen ble tatt til følge. Enstemmig.

Kvinne søkte familieinnvandring med herboende som etter det opplyste var hennes ektefelle. Vedlagt søknaden var bl a kopi av pakistansk skillsmisseattest for herboende og hans tidligere ektefelle, samt pakistansk ekteskapsattest (på engelsk) for klageren og herboende der han påpekte at det av en eller annen grunn ikke fremgikk av attesten at herboende tidligere hadde vært gift. Ambassaden verifiserte etter anmodning fra UDI, begge disse attestene. Ambassaden viste til at skilsmisseattesten ikke var utstedt på riktig måte og at de ikke fikk verifisert ekteskapsattesten da det aktuelle kontoret for utstedelse ikke ville undersøke attesten den dagen ambassaden var der. Mht skillsmisseattesten ble det påpekt tre konkrete avvik i dokumentet og ambassaden mente attesten ikke var ekte. Det ene avviket som ble påpekt var at det ikke var sendt «melding om mekling». Herboende, med fullmakt, viste til at han ikke visste hvorfor dokumentet hadde disse feilene, men at han var skilt og det nye ekteskapet var registrert, og at feilene måtte være «clergical errors».

UDI avslo søknaden uht at det ikke var godtgjort at klageren var skilt fra sin tidligere ektefelle og at det ikke var dokumentert at klageren og herboende hadde inngått et gyldig ekteskap.

I forbindelse med klagen ble det sent inn diverse bekreftelser og uttalelser knyttet til utstedelse av dokumenter samt anført at det ikke er et krav for skilsmisse at det må være meklet. Det ble også innsendt en korrigert skilsmisseattest der det bl a fremgikk en annen dato for når skilsmissen trådte i kraft enn det som tidligere var opplyst. Det ble også innsendt andre dokumenter knyttet til skilsmisseprosessen.

I nemndmøtet hadde partene med seg deres originale Nikah Nama på urdu. Av den urdiske originalen fremgikk det at herboende tidligere hadde vært gift. Partene forklarte seg, herboende spesielt om skilsmissen fra første ektefelle som ble startet kort tid etter at de giftet seg – et ekteskap som ble arrangert av deres familier som også håndterte skilsmissen som fant sted mens herboende jobbet som spesialist i Norge.

Nemnda gjennomgikk de ulike dokumentene som var fremlagt i detalj, men fant at gjennomgangen av dokumentene og opplysningene i tilknytning til disse ikke var egent til å belyse saken, men underbygget at pakistanske dokumenter generelt måtte anses å ha liten notoritet og derfor vanskelig kan tillegge avgjørende vekt.

Nemnda vurderte således saken ut fra andre momenter, herunder deres forklaringer, stempler i pass, utdanningsdokumenter mv og kom etter en samlet vurdering frem til at det fremsto som lite sannsynlig at klageren og herboende, som begge hadde svært høy utdanning og har hatt arbeidet etter fullført utdanning (delvis tatt i andre land enn Pakistan) skal ha etablert et bigamt forhold. Samtidig fremsto det også som lite sannsynlig at de hadde kunnet reise sammen på ferie og bo sammen dersom de ikke hadde vært gift.

Samlet sett kom nemnda til at det var sannsynliggjort at herboende var skilt da han inngikk ekteskap med klageren og at klageren og herboende hadde inngått en gyldig ekteskap.

Alle øvrige vilkår for tillatelse etter loven § 40 var oppfylt og tillatelse ble gitt for ett år.