Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte
Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.
Mann søkte beskyttelse i 2017. Han fremla ikke pass eller andre identitetsdokumenter. Klageren opplyste at han tilhørte en etnisk minoritetsgruppe. Han opplyste at han under frivillig arbeid i en flyktningleir var blitt pågrepet av militæret mistenkt for å støtte en opprørsgruppe tilknyttet en annen minoritet, men at han rømte i forbindelse med at denne gruppen skjøt mot militæret. Han fryktet at myndighetene mistenkte ham for å støtte opprørsgruppen. Militæret hadde tatt hans ID-kort og ville kunne finne ham.
Nemnda bemerket blant annet at oppgitt identitet ikke ble ansett sannsynliggjort utover at det var sannsynliggjort at han var fra Myanmar. Det ble påpekt konkrete forhold som bidro til å svekke klagerens generelle troverdighet. Nemnda la til grunn at klageren hadde arbeidet i en flyktningleir og at han kunne ha vært utsatt for en trefning, men ikke at hjemlandets militære hadde mistenkt ham for tilknytning til vedkommende opprørsgruppe, og således heller ikke at han hadde vært pågrepet av militæret på det grunnlag. Det var derfor ikke grunnlag for beskyttelse p.g.a. dette. Nemnda vurderte hvorvidt klagerens etnisitet kunne tilsi at han hadde velgrunnet frykt for forfølgelse ved retur, men kom til at dette ikke var tilfelle. Nemnda la vekt på at UNHCR nå mente at situasjonen på klagerens hjemsted («state») var slik at den begrunnet opphør av flyktningstatus for personer med klagerens etnisitet uten individuelt beskyttelsesbehov. Klageren hadde ikke rett til beskyttelse etter utl. § 28, 1. ledd bokstav a. Det forelå heller ikke individuelle forhold som tilsa at han ville bli utsatt for slike handlinger som nevnt i § 28, 1. ledd bokstav b. Videre mente nemnda, under henvisning bl.a. til UNHCR, at den generelle sikkerhetssituasjonen på hjemstedet ikke var slik at enhver person i området risikerte å bli utsatt for alvorlige overgrep, m.a.o. at situasjonen ikke nådde opp til terskelen. Det ble bemerket at klageren uansett stod fritt til å velge å bosette seg i f.eks. Yangon. Nemnda mente også at det ville være mulig for klageren å skaffe seg nytt ID-kort, dersom han ikke skulle være i besittelse av sitt gamle lenger. Det forelå heller ikke forhold som tilsa tillatelse etter utl. § 38.