Sammendrag: Familie
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Klagen ble ikke tatt til følge.
To barn (klagerne) søkte om familieinnvandring med mor (referansepersonen) i Norge. UDI avslo søknaden fordi det ikke forelå samtykke fra klagernes far, jf. utlendingsloven § 42 annet ledd. I klagen på UDIs vedtak ble det blant annet anført referansepersonen ikke hadde hatt noe særlig kontakt med klagernes far etter deres skilsmisse for flere år siden. Det ble også anført at klagernes far er død, og fremlagt en oversatt dødsattest. Det ble også opplyst om at klagerne oppholdt seg i Tyrkia.
UDI fant det ikke sannsynliggjort at klagernes far er død. Det ble blant annet vist til uoverensstemmelser i referansepersonens forklaringer og at det fremstod som lite sannsynlig at domstolen som innvilget skilsmisse mellom referansepersonen og klagernes far ikke kjente til at han skulle ha gått bort nesten to år tidligere. Saken ble sendt til UNE for klagebehandling.
UNE bemerket at hjemlandets lovgivning som hovedregel må legges til grunn ved vurderingen av foreldreansvar. Fordi foreldreansvaret etter syrisk rett automatisk tilfaller den ene forelderen etter skilsmisse, mente UNE imidlertid at det også måtte sees hen til hvorvidt referansepersonen har hatt faktisk omsorg for barna etter skilsmissen. Ut fra opplysningene i saken la UNE til grunn at referansepersonen og/eller hennes familie hadde hatt faktisk omsorgen for klagerne etter skilsmissen og frem til hun dro til Norge. UNE mente at referansepersonen dermed måtte anses for å ha del i foreldreansvaret, og at det derfor var et krav om samtykke fra den andre av foreldrene.
Etter en konkret vurdering kom UNE til at det ikke var sannsynliggjort at klagernes far er død. Det ble vist til begrunnelsen i UDIs vedtak, og ytterligere uoverensstemmelser i referansepersonens forklaringer. UNE mente videre at det ikke var umulig å innhente samtykke, eller at særlige grunner tilsa at oppholdstillatelse uansett burde gis.
UNE fant ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § 49. UNE fant heller ikke at vedtaket var i strid med Norges internasjonale forpliktelser.