Sammendrag: Familie

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble tatt til følge. Enstemmig.

Spørsmålet i saken var om far skulle få familieinnvandringstillatelse med mindreårige barn/referansen i Norge. Far søkte opprinnelig tillatelse sammen med referansens mor og felles yngste barn. Referansen/barnet fikk beskyttelse i Norge sammen med to eldre søsken.

Det følger av utlendingsloven § 43 at søkere som er foreldre til barn under 18 år med opphold i riket etter §§ 28 eller 34, har rett til opphold. Det er et vilkår at søkerne skal bo sammen med barnet. Dersom søkeren er enslig mor eller far, har den av foreldrene som hadde foreldreansvaret og som barnet bodde fast sammen med i hjemlandet, fortrinnsrett til opphold i Norge.

I denne saken var referansepersonens foreldre skilt. UDI har innvilget tillatelse til referansepersonens mor, da UDI la til grunn at referansepersonen og det yngste barnet skulle bo med henne i Norge. Det ble imidlertid anført i saken at det var far barnet skulle bo sammen med, men utøve samvær med mor. Det yngste barnet/referansens søsken skulle bo fast sammen med mor, og utøve samvær med far.

Utlendingsloven § 43 legger imidlertid opp til at kun en av foreldrene skal få oppholdstillatelse i de tilfellene hvor de er skilt. Ifølge opplysningene i saken skilte foreldrene seg etter at referansepersonen flyktet til Norge. Da referansen/barnet bodde i hjemlandet, bodde det sammen med begge foreldrene. Ordlyden i bestemmelsen sier ikke noe om et slikt tilfelle. Heller ikke i forarbeidene er det sagt noe om dette. Det er et vilkår om at søkeren skal bo sammen med barnet. I utlendingsloven § 44 er samme begrepet brukt. Det fremkommer av forarbeidene til § 44 at dersom barnet har delt bosted, vil vilkåret være oppfylt for begge foreldrene. Forarbeidene sier ikke noe om hvordan begrepet skal tolkes etter §43 som gjelder der barnet har fått beskyttelse i Norge.

Under noe tvil kom nemnda til at klageren ikke var omfattet av utlendingsloven § 43. Ordlyden i første ledd annen setning viser til "fortrinnsrett" til familieinnvandring til "den av foreldrene som hadde foreldreansvar og som barnet bodde fast sammen med i hjemlandet". I dette ligger at kun en av foreldrene får oppholdstillatelse. Med hensyn til at utlendingsloven § 43 er en rettighetsbestemmelse, mente nemnda det bør utvises varsomhet med en utvidende fortolkning, og at det heller bør vurderes konkret om det bør gis tillatelse etter den mer skjønnsmessige bestemmelsen i utlendingsloven § 49 om sterke menneskelige hensyn.

Nemnda anså det noe uklart om referansen ville bo fast sammen med far eller mor i Norge. Dette fikk uansett ikke avgjørende betydning for nemndas vurdering. Det fremgikk av

folkeregisteret at moren hadde samme adresse som alle de tre barna i Norge, herunder referansen, som var oppgitt også å skulle bo sammen med far. De bodde fordelt på to leiligheter med samme adresse, slik at det fikk liten praktisk betydning om barna bodde med mor eller far. Det ble lagt til grunn at referansen/barnet ville ha omtrent like mye samvær med begge foreldrene.

Nemnda vektla særlig at klageren, tidligere ektefelle/barnas mor og alle barna hadde bodd sammen som en familie i hjemlandet. Foreldrene ble skilt først etter at familien ble splittet ved at de flyktet ut av landet, der de tre eldste barna flyktet til Norge. Nemnda viste også til at klagerens yngste barn allerede bodde i Norge, etter å ha kommet hit med mor, og ville også bli sterkt berørt av et avslag. Opplysningene i saken tilsa at barna var like sterkt knyttet til begge foreldrene, og de hadde hatt like mye samvær med begge i hjemlandet. Moren fikk likevel fortrinnsrett til oppholdstillatelse av UDI. Nemnda hadde i den sammenheng også merket seg at klageren/faren ikke hadde fått anledning til å samtykke til at moren flyttet til Norge med det yngste barnet, mens han ble igjen uten noen av barna, etter at klageren/far, mor og yngste sønn søkte samlet om opphold i Norge.

Siden barnet/referansen hadde flyktet fra Syria og fått beskyttelse i Norge, kunne ikke familielivet videreføres i hjemlandet. Det var heller ikke realistisk at det kunne videreføres i et tredjeland. Et avslag ville dermed innebære en varig familiesplittelse mellom foreldre og barn, hvilket også var et tungtveiende moment for nemnda. Det var heller ikke utvilsomt at det var til det beste for barna å innvilge klageren oppholdstillatelse i Norge. Nemnda mente at et avslag i dette tilfellet fremsto som sterkt urimelig, både overfor klageren og barna, og det ble lagt til grunn at det forelå sterke menneskelige hensyn i saken.

Selv om det foreligger sterke menneskelige hensyn, kan det legges avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn. Bestemmelsen er ikke ment å omfatte forhold som vil gjøre seg gjeldende for et stort antall søkere. Videre tilsier hensynet til respekten for øvrige regler at det ikke gis tillatelse i medhold av § 49 der dette i praksis vil tilsi en omgåelse avvilkårene etter utlendingsloven § 43.

Nemnda viste til at det ikke fremsto bevisst fra lovgiver at det ikke skulle gis familieinnvandringstillatelse til begge foreldre med barn i Norge som har fått beskyttelse, der begge foreldrene har foreldreansvar, har hatt like mye samvær i hjemlandet, vil videreføre dette samværet og hvor det ikke foreligger typisk "anker-barn" problematikk. I denne saken var det også særlig hensynet til klagerens minste barn som fikk betydning. UNE hadde ikkefunnet mange vedtak med likhetstrekk til denne saken.

Etter en helhetlig vurdering mente nemnda at det forelå spesielle og tungtveiende individuelle omstendigheter som tilsa at de innvandringsregulerende hensynene ikke kunne få avgjørende betydning.

Det var ikke krav til underhold, da referansepersonen var et barn under 18 år. Tillatelse ble gitt for ett år, og kunne fornyes.