Sist oppdatert: 19.01.2020 19.01.2020

Sammendrag: Utvisning

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte

Klagen ble enstemmig ikke tatt til følge.

Klageren kom til Norge i familiegjenforening med sin daværende ektefelle i 2007. Tillatelsen ble fornyet frem til 2010.

Klageren søkte om permanent oppholdstillatelse i november 2010. Klageren og hennes daværende ektefelle ble intervjuet hos politiet i september 2011.

I november 2011 ble klageren varslet om at utlendingsforvaltningen vurderte å tilbakekalle hennes midlertidige tillatelser under henvisning til at det var tvil om realiteten i ekteskapet.

Ekteparet ble separert i juli 2012 og UDI innvilget POT i juli 2012.

I oktober 2013 fremmet klageren søknad om norsk statsborgerskap.

I november 2015 ble klageren varslet om at UDI vurderte å tilbakekalle hennes tillatelser og å utvise henne på grunn av proforma ekteskap.

I juni 2016 tilbakekalte UDI klagerens tillatelser og utvist henne med et innreiseforbud på 2 år.

Klageren klaget på begge vedtakene.

Nemnda fant at klagerens identitet ikke var sannsynliggjort, herunder om hun var somalisk statsborger. Nemnda fant videre at klagerens generelle troverdighet var svekket. Nemnda la til grunn at klagerens ekteskap med ektefelle nr. 1 var proforma. Nemnda viste blant annet til at klagerens ektefelle nr. 1 hadde fått/unnfanget tre barn med en annen kvinne mens han var gift med klageren. Klageren på sin side hadde fått et barn og var gravid med nummer to med sin nye ektefelle. Klageren og ektefelle nr. 1 hadde ikke fått noen felles barn. Klageren og ektefellens bostedshistorikk støttet opp om vurderingen. For øvrig søkte klageren og ektefelle nr. 1 om separasjon like før UDI fattet vedtak om POT. Nemnda la til grunn av det var grunnlag for tilbakekalle klagerens POT og tillatelser da det ikke var realitet i ekteskapet mellom klageren og ektefelle nr. 1.

Nemnda kom videre til at det grunnlag for å utvise klageren med et innreiseforbud på 2 år. I vurderingen så nemnda hen til at klageren var gift med en norsk statsborger og hadde et barn som også var norsk statsborger med denne, samt at klageren var gravid med barn nummer 2, uten at det gav grunnlag for å anse et vedtak om utvisning med to års innreiseforbud som uforholdsmessig.

Var dette sammendraget nyttig?