Sist oppdatert: 19.01.2020 19.01.2020

Sammendrag: Statsborgerskap

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Klageren fikk i mai 2005 førstegangs midlertidige oppholdstillatelse i Norge i familieinnvandring med ektefellen. Tillatelsen ble fornyet uten avbrudd frem til klageren i november 2008 fikk permanent oppholdstillatelse (POT). Hun søkte i mars 2016 om norsk statsborgerskap. UDI avslo søknaden i mars 2017.

UNE viste til at det er et krav for å få norsk statsborgerskap at søkeren fyller vilkårene for POT, se statsborgerloven (stbl) § 7 første ledd bokstav d. Dette vilkåret var ikke oppfylt. Det ble vist til at UNE samme dag hadde fattet endelig vedtak om bortfall av klagerens POT. Klageren fylte dermed ikke vilkåret i stbl § 7 første ledd bokstav d.

UNE viste videre til at det kan gjøres unntak fra vilkårene for norsk statsborgerskap dersom det foreligger «særlig sterke grunner», jf stbl § 19. Ifølge forarbeidene skal bestemmelsen fungere som en sikkerhetsventil for de svært sjeldne og spesielle tilfeller hvor det vil være urimelig at søkeren ikke får norsk statsborgerskap. UNE mente det ikke hadde kommet frem opplysninger som tilsa at det forelå «særlig sterke grunner» i denne saken. Det var sett hen til at klageren hadde en oppholdstid på nærmere 9 år i Norge når hennes utenlandsopphold var trukket fra, og det var sett hen til at begrunnelsen for utenlandsoppholdet var at klageren måtte ta seg av sin syke mor. Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig til at det kunne anses å foreligge «særlig sterke grunner». Med hensyn til det forhold at klageren hadde ektefelle og barn som var norske statsborgere, viste UNE til at hver enkelt søknad om norsk statsborgerskap måtte vurderes individuelt. Etter UNEs syn var det ikke grunnlag for å gjøre unntak i denne saken.

Var dette sammendraget nyttig?