Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Klagen ble ikke tatt til følge.
Sammendraget gjelder en etnisk pashtuner fra Afghanistan som kom til Norge i 2015. Han fremla ikke pass eller annet gyldig reisepapir. Han opplyste å være mindreårig. Som grunnlag for søknaden forklarte han at hans far døde noen år tidligere. Farbrødrene forsørget så ham og familien. De tvang ham til å gå på koranskole og han måtte gjøre oppgaver der og hjemme. Han ble slått hvis han ikke utførte dem. Farbrødrene hadde venner i Taliban og den ene farbroren ville at han skulle gjøre selvmordsangrep. Da han nektet ble han slått. Farbroren var ute en dag. Da flyktet klageren. Han ble senere fortalt at det er annonsert i moskeen at han er forsvunnet og at han skal returneres til farbroren hvis han oppdages. En dag klarte de nesten å finne ham, og de fortalte moren hans at hvis de fant klageren skulle de drepe ham og feste bomber på ham. En slektning snakket så med en smugler og sendte ham til Norge.
UNE tok ikke stilling til om klageren var mindreårig, da han etter egne opplysninger hadde fylt 18 år på vedtakstidspunktet.
Om risikoen fra farbrødrene viste UNE til at i henhold til generell landinformasjon rekrutterer ikke Taliban ved bruk av tvang mot enkeltindivider. Det kreves en overtalt, indoktrinert og opptrent person for å gjennomføre en selvmordsaksjon, og flere kilder utelukket muligheten for at Taliban benyttet tvang ved rekruttering til slike aksjoner. Aktuelle selvmordsaksjonister rekrutteres primært blant personer som har en svært sterk overbevisning, eller som av andre grunner melder seg til å utføre slike aksjoner. Det var ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren utgjorde et unntak fra dette. Han delte ikke Talibans ideologiske overbevisning og han sa til farbroren at han nektet å bli selvmordsbomber. Han svarte videre svært kortfattet og gjentakende på oppfølgingsspørsmål. Han gav ikke en god forklaring på hvorfor farbroren og Taliban ville at han skulle utføre selvmordsangrep. Det ble sett hen at han var trøtt og slet med pusten i løpet av asylintervjuet. Likevel mente UNE at det kunne forventes at han forklarte seg bedre om grunnlaget for at han søkte asyl. Han bekreftet videre på slutten av intervjuet at det ikke var behov for å endre eller legge til noe.
Da forklaringen ikke ble lagt til grunn mente UNE at han ikke risikerte forfølgelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.
Videre mente UNE at det ikke forelå en reell fare for å bli utsatt for forhold etter lovens § 28 første ledd bokstav b. Sikkerheten på hjemstedet var tilstrekkelig trygg for en retur.
Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som kunne danne grunnlag for opphold. UNE så hen til dokumenter om klagerens psykiske helse men kunne ikke se at hans tilstand var så alvorlig at det kunne danne grunnlag for opphold. UNE merket seg at klageren hadde fått medisiner for tuberkulose, men hadde ikke mottatt dokumentasjon om dette.