Sammendrag: Reisedokumenter
Saken ble behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke var vesentlige tvilsspørsmål. Klagen ble ikke tatt til følge.
Klageren søkte beskyttelse i 2008. I UNEs vedtak i 2017 ble klageren ansett som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. UNE mente det var tvil om klagerens identitet og viste til at de fremlagte ID-dokumentene var funnet å være "overveiende sannsynlig og sannsynligvis falskt eller forfalsket". På bakgrunn av en språkanalyse mente nemnda imidlertid at det var tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren kom fra et konkret område i Irak.
I saken om reisedokument viste UNE til sin tidligere vurdering og viste dessuten til at klageren hadde oppgitt en annen fødselsdato ved registreringen hos Politiets Utlendingsenhet
enn den han ga i asylintervjuet hos UDI. UNE sa seg kjent med at det siden august 2017 ikke har vært mulig å få utstedt pass ved Iraks utenriksstasjoner, men mente at klageren i løpet av sin oppholdstid i Norge hadde hatt god anledning til å fremskaffe dokumentasjon på sin identitet. Etter en konkret vurdering hvor UNE la særlig vekt på at klageren ikke hadde fremlagt andre identitetsdokumenter enn statsborgerbevis og id-kort som mest sannsynlig er falske eller forfalsket, mente UNE at klageren ikke hadde sannsynliggjort sin identitet. Det var følgelig grunnlag for å nekte utstedelse av reisebevis for flyktninger.