Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Anmodningen ble tatt delvis til følge. Sammendraget gjelder mor og barn.
Kvinne søkte beskyttelse i Norge i 2009. Hun fremla nasjonalt eritreisk ID-kort. Hun fødte en sønn i Norge i 2010. De fikk endelig avslag på søknad om beskyttelse i 2012. UNE mente blant annet at klageren ikke ga en troverdig forklaring om sitt anførte asylgrunnlag og at oppgitt identitet ikke var sannsynliggjort.
I siste omgjøringsanmodning ble det anført at barnet har en slik tilknytning til Norge som danner grunnlag for oppholdstillatelse. På grunn av tvil om identitet ble mor innkalt til samtale i UNE hvor hun uoppfordret opplyste at hun ikke hadde fortalt sannheten om sitt anførte asylgrunnlag. Hun fortalte at hun hadde reist lovlig ut av Eritrea i 2004 med eget pass og utreisetillatelse. Hun hadde deretter jobbet i Libanon i noen år før hun kom til Norge og søkte beskyttelse. Hun forklarte seg deretter sammenhengende og detaljert om levd liv i Asmara og om sentrale hendelser som skjedde mens hun bodde der. UNE la forklaringen til grunn.
UNE mente at oppgitt identitet var sannsynliggjort. Det ble lagt særlig vekt på opplysningene som fremkom under samtalen i UNE. Klageren var ikke i besittelse av passet hun fikk utstedt i Eritrea i 2004. Hun hadde søkt om nytt pass til seg selv og sønnen gjennom det eritreiske interessekontoret i Oslo. I henhold til UNEs praksis har eritreiske pass utstedt gjennom det eritreiske interessekontoret i Oslo lav notoritet. Fremleggelse av disse passene ville følgelig ikke ha noen betydning for identitetsvurderingen i denne saken.
UNE mente at barnet har en tilknytning til Norge danner grunnlag for oppholdstillatelse, jf. utlendingsforskriften § 8-5. Det ble vist til at han er født og oppvokst i Norge og går i 2. klasse på barneskolen. Han snakker godt norsk og fungerer godt faglig og sosialt på skolen, har fritidsaktiviteter og et nettverk i Norge ut over moren. De innvandringsregulerende hensynene var ikke til hinder for å gi en tillatelse i denne saken.
UNE mente at vilkåret om fremlagt dokumentasjon på identitet, jf. utlendingsforskriften § 8-12 ikke var oppfylt. Fordi klagerens oppgitte identitet var sannsynliggjort og UNE mente at klagerne ikke har mulighet til å fremlegge ID-dokumenter med tilstrekkelig notoritet ble klagerne unntatt fra dokumentasjonskravet. UNE mente det derfor heller ikke var hensiktsmessig å begrense klagernes oppholdstillatelse frem til de fremlegger sine nye eritreiske pass. De ble imidlertid anmodet om å fremlegge disse når det var mottatt. Det ble vist til deres plikt til å fremlegge de ID-dokumentene de er i besittelse av og av hensyn til norske myndigheters mulighet for kontroll av passene.