Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte
Anmodningen ble ikke tatt til følge. Enstemmig. Sammendraget gjelder hele familien.
Ektepar med fire barn, søkte beskyttelse i 2010 og oppga at de fryktet forfølgelse fordi de hadde giftet seg mot familienes vilje. Far oppga å være fra Afghanistan. De fremla ikke pass/identitetsdokumenter. I klageomgangen fremla far afghansk pass. Søknadene ble endelig avslått i 2012 og familien henvist til retur til Afghanistan. Asylgrunnlaget var ikke troverdig. Familien fremmet gjentatte omgjøringsanmodninger, ingen ble tatt til følge. Afghanske pass ble fremlagt for barna. I den siste omgjøringsanmodningen (nr. 6) ble et manuelt pakistansk pass fremlagt for mor. Ved verifikasjon i Pakistan ble det avdekket at familien hadde gitt uriktige ID-opplysninger, og at hele familien var pakistanske borgere. Far hevdet at han hadde fått pakistansk statsborgerskap ved bestikkelser og at han egentlig var afghaner. Han anførte nå å frykte pakistanske myndigheter pga. dette. UNE behandlet saken i nemndmøte med personlig fremmøte for 3. gang.
Nemnda la til grunn at familien hadde de pakistanske identitetene som var fremkommet ved verifikasjon, og sakene ble vurdert opp mot Pakistan. Nemnda bemerket at klagerne hadde særdeles lav generell troverdighet og påpekte flere konkrete forhold som tilsa dette. Asylforklaringene ble ikke lagt til grunn. Det var ikke grunnlag for beskyttelse etter lovens § 28.
Etter en konkret vurdering av alle forhold vedrørende barna, mente nemnda at det var til de tre eldste barnas beste å få oppholdstillatelse i Norge. Det ble særlig lagt vekt på deres lange oppholdstid, tilknytning og egne ønsker. Nemnda nevnte at det dog også var momenter som trakk i annen retning. Nemnda kom til at det forelå sterke menneskelige hensyn. Det forelå også tungtveiende innvandringsregulerende hensyn – uriktige opplysninger om ID og falske dokumenter/dokumenter med uriktig innhold. Klagernes handlemåte hadde lagt beslag på store ressurser hos norske myndigheter, bl.a. tre nemndmøter, ett tidligere uttransporteringsforsøk, samt verifikasjon. De hadde i tillegg flere års ulovlig opphold, og hadde bevisst søkt beskyttelse på uriktig grunnlag. Etter en konkret avveining kom nemnda til at de særdeles sterke og tungtveiende innvandringsregulerende hensynene måtte bli avgjørende til tross for de tre eldste barnas lange opphold og sterke tilknytning til Norge. Det ble lagt vekt på at foreldrene var meget ressurssterke og at barnas omsorgssituasjon ville være god også i hjemlandet, hvor de dessuten hadde stor familie. Nemnda satte sin lit til at foreldrene ville gjøre sitt aller beste for å gjøre overgangen til det pakistanske samfunnet lettest mulig for barna. Nemnda anså retur som forsvarlig for barna. Oppholdstillatelse etter lovens § 38 ble ikke gitt.